Det var den julen...

...vi fråtset i to dager. Så var det stopp.

Husets herre dro til hjembygda, jeg ble sittende hjemme, fullstendig oppslukt i kirkebøker og annet spennende. Bakdelen var at jeg fikk såre øyne, og vonde hender. Til gjengjeld klarte jeg å knekke noen slekstnøtter jeg har grublet på i et par år.
Å finne sine forfedre er et tålmodighetsarbeid, jeg fikk blod på tann, og glemte til og med å spise. Nå er linjene fylt med nye navn, nye forbindelser har kommet til, og nye mysterier har dukket opp.
To dager med jobb var en grei avveksling til nerdelivet foran pcen, særlig når husets herre ble syk. Han dro til legen og kom hjem igjen med diagnosen mageforkjølelse. Jeg ser for meg legen som trykker en 45 årig mann på magen og sier at "du har nok fått en mageforkjølelse, lille venn"

Nyttårsaften blir markert med fyr i ovnen, ny mat til kattene, og portvin i glasset mitt.
Husets herre går på diett bestående av sportsdrikk og yoghurt.
Intet krutt blir fyrt av fra oss, det får andre ta seg av, -i snøfokket.

I morgen er det et nytt år. Det blir bra!

Godt nytt år til dere alle, og takk for det gamle :)

Der, ja!

Da begynner julefreden å senke seg i heimen. Vi har kokt og bak og ryddet og vasket og smakt og pakket og rast. Bare litt juleved må hentes i hus, så er vi der.

Jeg ønsker alle som tar seg tid til å se innom ei kjempefin jul!




Merry christmas ;)

Påkrevd oppdatering om pusesaker og litt annet

Hehe.
De to (tidligere sjenerte) herrene har overtatt huset...
Til tider med et svare spetakkel, men det var vel kanskje det vi ba om?
Ihvertfall; den som fremdeles er mest i nærheten av å være sjenert har vist seg å være et fiskevrak og en sofagris. Han er fremdeles litt skvetten, men tilbrakte ikke det forventede antall dager under badekaret. Veien til hans hjerte går definitivt gjennom magen. Og den magen kommer til å bli stor. De skal være omtrent jevngamle, men den ene er over dobbelt så stor som den andre. Det henger nok litt sammen med at lillepus har måttet kjempe mer for maten enn storepus i sine tidligere "hjem". Storepus veide 3,5 kg når han var 6 mnd, mens lillepus er fjærvekt.


Vi har ikke funnet navn ennå. Alfred og Emil er hett forslag, den ene godmodig og enkel, den andre sosial og velmenende aktiv(!) Sistnevnte har allerede vært i badekaret tre ganger som en følge av sin utforskertrang, han har tilogmed vært en tur i do...

Og ja, Potentilla, jeg har nå prøvd pusekø i senga. Helt til klokka to i natt. En av dem prøvde seg sågar som flyvende teppe. Den andre ville også, men hadde vel mer karakter av.., hmm, -noe tungt fra oven. På magen min.



Sånn ellers er det visst bare noen dager til jul nå?
Jeg tar det foreløpig med knusende ro. Kun en julegave er innkjøpt, men jeg vet hva de resterende skal være, og det er heldigvis ikke så mange. Vin og mat er bestilt, resten er under planlegging. Jeg ser ingen grunn til å gå fullstendig bananas, det blir jul alikevel.
Frøkataloger og frø fra magnar har havnet i postkassen. Jeg gleder meg til å grave i jord igjen over nyttår :)
Og bestille litt mere frø.
Kjære julenisse, jeg ønsker meg frø, fred og ro. That's it.

To sjenerte herrer...

...har ankommet i ettermiddag.
En liten kar med sjakett og kortbukse i et stort bur som umiddelbart tok fatt på første runde rundt i sitt nye hjem. Lillelaban har funnet vann, mat, leke, og en stol å sove i, -eller under, hvis nødvendig.
Og en stor skvetten kar i et lite bur som han ikke hadde noe lyst til å være i. Nå sitter han bak en stol og ser ut til å helst ville fortsette med det. Storekompis var så stresset at han måtte tisse litt i buret og skjemmes nok litt over det. Han tilbrakte første uke i krisehjemmet vi hentet han fra oppå dusjkabinettet, kun nede for å spise og gå på do. Vi venter han derfor ikke frem fra bak stolen en gang rundt neste helg.




Two new furry friends arrived today:)
The smallest one(picture) is the bravest, he has already found everything he needs in his new home. His friend is quite shy and spent the first hours between a chair and the curtains.
Now I really look forward to christmas!

Annerledes advent

Årets advent får et litt annet preg enn tidligere tenkt.
Høyest prioritet akkurat nå er å få nye puser i hus. Ja det blir to.
I morra skal vi hilse på Milli Vanilli og Zimba, to kosegriser og kranglefanter. Blir det ikke full klaff der finnes det flere vakre små vesener som trenger nytt hjem.

Husets herre hadde en lengre prat med dyrlegen her om dagen. Hun kunne fortelle at blodpropp er en relativt vanlig dødsårsak hos katt. Pus har sannsynligvis hatt en medfødt hjertefeil. Ene hjertekammer kan ha vært forstørret og ført til at blodet pumpes saktere rundt i systemet, med fare for levring som følge. Symptomene er så diffuse at det ikke lett å se om man har å gjøre med en varmekjær kosegris eller en syk katt. Når katter i tillegg gjør sitt beste for å skjule at de ikke er helt i form blir det ikke enkelt.
Når vi nå fikk tenkt oss litt om har aldri pus vært glad i vinter. Han har enkelte ganger brekt seg når han har vært ute i kulda og dyp snø. Han har vært spesielt rolig nå i det siste, men har oppført seg som normalt ellers, -mast fisk, fanget fugl, forstyrret oss og krevd kos etter alle kunstens regler. Helt til siste slutt.
Det er ikke noe vi kunne gjort fra eller til. Vi ga pus det livet han fortjente. Jeg velger å tro at han har hatt det så bra han overhodet har kunnet.

Jeg er spent på fortsettelsen. Forhåpentligvis blir det en actionfylt jul.

------

Fant en videosnutt fra noen år tilbake (av noget laber teknisk kvalitet)
Snakk om å være fornøyd med serveringa :)

Ikke helt etter planen

Ah, endelig. Midtuke, eneste tidligvakt på hele uka og planer om å få gjort både ditt og datt. Og feire ørlite 16-årsdagen for oss.

Så gikk pus hen og døde.

Fra å være frisk og fin til å være stein dau tok det en og en halv time.Han kom haltende hjem etter en liten luftetur og bare dro seg rundt gulvet og skrek av smerte.
Det var ikke annet å gjøre enn å få frem buret og ringe dyrlegevakta.
Pus halte seg inn i buret selv denne gangen, han skjønte nok hva som måtte til. Han har jo tross alt vært noen turer til og fra dyrlegen de siste årene. Men at han ikke skulle få være med hjem ante nok verken han eller vi.
Når vi kom til dyrlegen så hun med en gang at pus ikke hadde det særlig bra. Han klarte ikke å bruke bakbena i det hele tatt og hadde i tillegg en stygg, surklende lyd når han pustet.

En massiv blodpropp satte en stopper for pus sine videre eventur her oppe på bakken. Nå er han på evig musejakt. Jeg er glad at vi var hjemme når det skjedde, slik at han fikk en avslutning på livet som var den beste.

Tim Villy Gyldenløve