Å gå på ski har ikke alltid vært like lystbetont. Jeg har medfødt dårlig balanse og rævva koordinasjon. Og mine bevelser på ski blir deretter. Gjett hvem som bestandig havnet i krattet, og trynet dypest i bakken? Smaken av våt kramsnø, sammen med blod og svette henger med. Joda...
Men så.
Meninger og oppfatninger om saker og ting er ikke konstant. Bare tanken på hva jeg går glipp av har jeg jobbet med noen år.
Mitt skiutstyr har bestått av godt oppskrapte smørefrie ski med løse bindinger, og bøyde staver fra ca 1984. Et røverkjøp av klassisk anorakk og bukse har vært habitten, i tillegg har skiskoene vært to nummer for stor, angivelig for å gi plass til både føttene mine og lester. Mine bevegelser på ski har vært minimale siden slutten av åttitallet.
Men så..
Plutselig en dag for noen få år siden gikk jeg inn i en sportsbutikk. Og tilfeldighetene ville ha det til at jeg hadde penger til overs. Jeg kom ut med siste skrik(Sett med åttitallsøyne. Var ikke mange da som hadde ski med stålkant) av utstyr. Det boblet i meg. Selvfølgelig regnet den påsken bort.
Året etter slo jeg kneet av meg og trengte trening. Da ble skiene litt brukt, og jeg frydet meg på mine små turer, før en rekordtidlig vår tok mitt nyoppdagede transportmiddel fra meg. Når høsten kom var jeg klar. Jeg ønsket meg masse snø, -og det fikk jeg. Førsteklasses puddersnø, meget velegnet for nedoverski. Bortoverski ble til nedover, nedover i snøen. Møkkaføre!
Så, -i vinter.
Endelig! Været har vært på min side. Diagonalgang er terapi. Jeg har frydet meg i skogen hver eneste mulige dag. Fått litt bedre kondis, ren bonus. Opplevelsen er det viktigste.
Say no more.
