Enkelte ting forandrer seg, heldigvis

Å gå på ski har ikke alltid vært like lystbetont. Jeg har medfødt dårlig balanse og rævva koordinasjon. Og mine bevelser på ski blir deretter. Gjett hvem som bestandig havnet i krattet, og trynet dypest i bakken? Smaken av våt kramsnø, sammen med blod og svette henger med. Joda...

Men så.

Meninger og oppfatninger om saker og ting er ikke konstant. Bare tanken på hva jeg går glipp av har jeg jobbet med noen år.
Mitt skiutstyr har bestått av godt oppskrapte smørefrie ski med løse bindinger, og bøyde staver fra ca 1984. Et røverkjøp av klassisk anorakk og bukse har vært habitten, i tillegg har skiskoene vært to nummer for stor, angivelig for å gi plass til både føttene mine og lester. Mine bevegelser på ski har vært minimale siden slutten av åttitallet.

Men så..

Plutselig en dag for noen få år siden gikk jeg inn i en sportsbutikk. Og tilfeldighetene ville ha det til at jeg hadde penger til overs. Jeg kom ut med siste skrik(Sett med åttitallsøyne. Var ikke mange da som hadde ski med stålkant) av utstyr. Det boblet i meg. Selvfølgelig regnet den påsken bort.
Året etter slo jeg kneet av meg og trengte trening. Da ble skiene litt brukt, og jeg frydet meg på mine små turer, før en rekordtidlig vår tok mitt nyoppdagede transportmiddel fra meg. Når høsten kom var jeg klar. Jeg ønsket meg masse snø, -og det fikk jeg. Førsteklasses puddersnø, meget velegnet for nedoverski. Bortoverski ble til nedover, nedover i snøen. Møkkaføre!

Så, -i vinter.
Endelig! Været har vært på min side. Diagonalgang er terapi. Jeg har frydet meg i skogen hver eneste mulige dag. Fått litt bedre kondis, ren bonus. Opplevelsen er det viktigste.
Say no more.

En slags tidskapsel

Jeg er etterhvert blitt ganske
usentimental når det gjelder ting og affeksjonsverdi. Det har vart en dyd av nødvendighet og en lang prosess.
Og jeg er ikke ferdig.
For noen år siden skulle vi flytte litt lengre enn bare "noen mil". Å sende flyttelass er dyrt, derfor så vi oss nødt til å redusere vårt jordiske gods betraktelig.
Vi kvittet oss med 2/3 av eiendelene...
Og savnet ingenting.

Vi flytte ytterligere to ganger og gjentok prosedyren. Den siste var på grensen til smertefull, men siden motivasjonen var vårt første egeneide krypinn gikk det i boks.
Og glade var vi når vi kom med flyttelasset opp bakken og inn i det lille huset, for der var det ikke plass til mer enn det vi hadde med. Jeg som hadde følt meg så flink og lettet, og så var huset fullt med en gang.

Nye ting kommer stadig til, selv om man ikke trenger noe. Det lurer seg inn. Heldigvis er den største svakheten bøker. Glansede magasiner grenser mot å være en last, men nå er det ikke plass lengre. Derfor må det bare stoppe.

Jeg har stadige kamper og kaster og gir bort over en lav sko. I dag var turen kommet til avdeling for duppedingser man kanskje trenger. Den avdelingen kan fort bli stor. Og i en kasse fant jeg en samling med små bokser og rariteter jeg engang har samlet på fordi de var fine eller hadde en liten historie på lur.
Der kom den lille snille engelen og pirket meg på skulderen; "Du kan godt ta vare på disse"
Engelen smilte mildt og forsvant i et poff, og husets herre kommenterte de søte små boksene i neste sekund. Hmm.
De ble spart, sammen med tre hengelåser, en svarthvit film som skulle vært fremkalt for 10 år siden, et telefonkort og litt annet smårusk.
Herved erklært fredet.

En av fordelene ved å bo på landet...

...er at man kan gå på ski midt på veien. Man kan gå midt på veien i det hele tatt.
Slik var det her i går kveld når jeg kom hjem fra jobb. Sporene jeg fant i snøen tilhørte, -i tillegg til skiløperen, en mann og en bredbent hund, et akebrett, en spark. Og så kom jeg. Jeg bare måtte ta bilde. Tilgi meg at det ikke er helt klart, hadde ikke stativ.

Lysere tider

Spekulerer og pønsker. Planlegger og grubler.
Snart skal jeg begynne å så igjen.
Snart åpner jeg drivhuset.
Snart er halve februar gått.
Snart er det påske.
Snart er det vår.
Snart....

Sukk.

Jeg presenterer pus

Pus sitt fulle navn er Tim Villy Gyldenløve. Han kom til oss for ca 5 år siden og det har uforbeholden gjensidig kjærlighet hele veien.
Han vil gjerne være konge i eget rike, noe som ikke alltid er like lett å opprettholde. Han ligger i stadige stridigheter om grensetraktene i sør med nabokatta. Nabokatta heter Buster, er like rød og like gammel som pus. Buster vil helst være i fred, pus vil helst være der han er. Det blir bråk av sånt.
Pus er en jovial pubkatt. Kattepuben er i skogen. Der tilbringer han mye tid og kommer sent hjem. Han tar gjerme en etterpåfest under naboens syrin, heldigvis med naboenes tillatelse.
Pus er et forbilde for unge jyplinger, helt til de selv blir kjønnsmodne. Da tar vennskapet brått slutt og pus er atter tilbake som konsulent (ja, han er altså kastrert...)
Mange ganger har vi fundert på å finne en kompis til pus, men vi bor i et bittelite hus og har utsatt anskaffelse av flere katter til vi får større plass.

Bye bye, jul

Jeg har ikke mye julepynt. Det jeg har får plass i ei lita eske.
Å pakke pynten sammen er like vemodig som det er det er forventning knyttet til å åpne lokket neste jul.
Øverst i eska ligger husets herres julestrømpe. Pus fikk også julestrømpe i år, akkurat stor nok til å romme en god bit tørrfisk. I husets herres strømpe er det plass til adskillig mer. Og den skal selvfølgelig fylles til randen!

Siste solstråler

Jeg rakk akkurat å forevige det siste glimtet av sola. Tre minutter senere var den vekk...