fredag 28. desember 2012

Det gikk plutselig opp for meg....

...at det er snart 2013!

...og at det er år og dag siden jeg har lest en bloggpost, -og enda lengre siden jeg har skrevet en. Verden farer så fort avsted at det knappast er råd å sette seg ned. Løkene jeg kjøpte i september og glemte er nå flyttet fra under trappa til vaskerommet. Det forventede mildværet kom aldri når jeg hadde anledning. Det gjør jo sjelden det.
Og nå sitter vi her og venter på en storm. Ute er det barmark og frost. Og en katt som mjauer og vil inn. Unnskyld meg..

Sånn!

I motsetning til tidligere år har mangelen på dagslys slått føttene litt under meg. Det er veldig uvant å ikke få sove når man gjerne vil det, jeg husket virkelig ikke hvordan det var. Resultatet er at det blir mye autopilot, og jeg skulle virkelig ønske meg ekte autopilot på bilen når jeg kjører hjem fra jobb om ettermiddagen.
Nå har jo heldigvis sola snudd, og fantastisk lys i innspurten på julestria har vært en vitaminpille. Og etter jobbing 1. og 2. juledag (svært uvant) har jeg nå en uke fri. Mens husets herre går på vakt igjen..

Året som har gått har mest blitt brukt til å passe på de jeg omgir meg med til daglig, altså Lina og kattene. Ja, for vi fikk jo overført et par nye pelsdotter i august. Som brukte mesteparten av den første måneden til å ikke komme frem fra under senga på gjesterommet. Etter den tid er de vanskelige å unngå å legge merke til, spesielt når de okkuperer sofaen eller hører lyden av en boks som åpnes på kjøkkenet. Onkel er allerede en distingvert og lett humørsyk herre som vier sitt liv til å være bedårende og plettfri. Anton er ungpøbel, en veldig stor kattunge som fylte 2 år i oktober. Sammen med Lillepus utgjør de en skakk trio.




Lina lar ikke sine foresatte hvile så forferdelig mye, hun har mye å gjøre og mye å fortelle. Nye ord kommer trillende som perler på en snor. Flere og flere for hver dag som går. Og stadig oftere brukes ordet Nei! med varierende overbevisning. Noen ganger bare et par sekunder, foreløpig sjelden fulgt av vræling og dertilhørende aktiviteter. Hun elsker barnehagen og gjør hva hun kan for å ikke dra hjem om ettermiddagen, noe som passer dårlig med mammens planer om middag før leggetid.

Jeg har ingen store planer for det nye året. I bakhodet svirrer det noen ideer, men intet hentes frem før tiden er moden, -altså når utsiktene til å kunne gjennomføre planene er gode. Forhåpentligvis kan det skje litt mer forandringer både inne og ute i året som kommer. Jeg ønsker alle som måtte dumpe innom et fantastisk nytt år og takker for det som har vært.

tirsdag 28. august 2012

Det var det året alt gikk i stokk


Jepp, det er bare å erkjenne at sommeren i år ikke ble en stor hit. Og innsatsen i hagen har blitt deretter. Men jeg har fått prøvd ut litt, gravd litt, og ellers bare observert og gjort meg mine tanker for videre transformasjon.
Men, altså, det gikk i stokk. Alt jeg hadde sådd av grønnsaker og urter tok vill fart og vokste meg nesten over hodet. Ikke har det vært varmt, ikke har det vært så mye sol, ikke så mye regn heller, men likevel bare eksploderte det.


I karmen med brokkoli sådde jeg en rad med reddik. De ble store, fungerte godt som lokkemat for kålmøll, og så ble de tatt opp og kastet på dynga. Bitre jævler.



Salaten jeg sådde ville ikke spire, det ville derimot ruccola, de blomstret i slutten av juni allerede, og var også finfint lokkemiddel for kålmøll.
Jeg prøvde noe nytt: Kinesiske bladgrønnsaker, direktesådd. Det sa pang, jeg rakk å smake. Så tok kålmøllen den raden også. Nå står de der og blomstrer som en ettårig hekk.


Brokkolien, JAAAH! Den var god, aldeles fortreffelig søt smak. som en delikat nyhøstet asparges. Sukk, den står i blomst, men jeg trøster meg at stilkene er det som er noe å trakte etter. Trenger jeg å si at de har hatt besøk av kålmøll?


Lillepus derimot, er blitt ordentlig katt igjen. Han ble veldig skvetten og nervøs etter møtene med den svarte kongen vi hadde her i vinter. Nå har han kommet seg ut etter en korsbåndsoperasjon tidligere i sommer og har tydeligvis funnet sitt gamle jeg igjen. Han har i tillegg fått selskap av et par noget storvokste hårballer som tidligere har fristet tilværelsen i en viss saltvannshage.
På bildet inspiserer han solbærbuskene som ble hentet fra sin midlertidige tilværelse ved det lille huset i skogen. Jeg regner med å kunne høste nok bær til å kunne dekke en brødskive.

Har jeg gitt opp, er jeg desillusjonert? Åneida. Verdifulle erfaringer. Og noen suksesshistorier. Sukkerertene har kollapset av sin egen produksjon, og urter, -spesielt persille og dill, men også timian, rosmarin og salvie har hatt det godt i sommer. Sånn ellers er det ny frisk neste år. Men jeg tror jeg dropper kålvekster, tilogmed blomkarsen er oppspist..

onsdag 18. juli 2012

En liten nærtur til et hellig fjell


Hver kveld sitter jeg og drikker te og ser ut av vinduet. Og hver kveld tenker jeg at det hadde vært fint å komme seg litt ut. Litt opp i høyden liksom..?
Jeg er en kresen turgåer, jeg går sjelden mange ganger samme sted. Til det er det for mange plasser jeg vil se. Men nå er det sånn at jeg har hatt et helt år på meg til å gjøre meg kjent i nærområdet, både teoretisk og praktisk. I april satte jeg meg ned for å lage min egen ti på topp-liste. Lista er lang, terskelen er lav på mange av turmålene, men likevel har det ikke skjedd mer på fronten.

Men i dag. I dag!!
På den lille halvøya som stikker ut i fjorden er det et hellig fjell. Der har jeg vært. Et kryss på lappen på veggen.


Må forøvrig bare presisere at det er fullt av hellige fjell og steder her. Ikke så veldig mye ekstraordinært over mange av dem annet enn at det ofte er snakk om landemerker i form av spesielle steinformasjoner eller steder med sentral beliggenhet.

Sånn kan et hellig fjell se ut:


Og før man skal gå opp må man kanskje på do?

 

For sikkerhets skyld hadde jeg kart med. Jeg kan lese kart. Likevel går jeg ofte på lykke og fromme. Deler stien seg går jeg den veien som ser mest spennende ut. Og havner på feil sted.


Derfor var jeg plutselig på en helt annen haug. Skogkledd, med skilt som ba meg gå opp og nyte utsikten...

Jeg gikk videre, i fantastisk skogslandskap avbrutt av bare rabber og myrer. Flott turterreng og god sti. Og mange ting å se for en plantefant som meg. Den lille lysninga på bildet under er kledd med linnea, Linnés lille klokkeblomst. Ikke spesielt i øynefallende som enslig, men her er det virkelig mange. Overalt!


Den til venstre er en gentiana som jeg lurer på er ettårig. Den er ikke stor, men med den fargen kan man ikke unngå og legge merke til den.  Den andre har jeg sett mye rundtom, men har aldri funnet ut hva det er. Er det muligens en snylter?


På veien dukker det stadig opp nye utsikter og innsikter. Her må det bo troll et etter annet sted.


Etter litt knoting fant jeg igjen stien som jeg burde holdt meg på, og plutselig sto det skilt som lokket med "til toppen, 300 m". Bratte 300 m. Jeg vurderte hele tiden om jeg skulle klare å komme meg ned igjen (jeg er lite vant til klatring og visste ikke da at det gikk sti ned på andre siden)

Og så kom jeg opp til blanke berget. Som var ikke helt blankt. Masse små krystaller stikker opp og gjør berget sklisikkert. Kjekt for en som er ustødig i høyden.


Og helt på toppen var det en grop. 
Jeg kan skjønne hvorfor dette var et offersted. Det ligger sikkert adskillige beinrester nedi den gropa. Likevel var det pussig at det skulle være en grushaug man kunne lage en grop i akkurat der..?!


Turen ned på den andre siden var helt ukomplisert. Super sti. Ikke finn på å sett deg i en av haugene langs stien. Det er ikke en lyngkledd stein. Maurtue er stikkordet. Sikkert hundrevis av tuer!


Vel nede på andre siden er landskapet flatt og åpent. Det er ofte vind, og trærne blir deretter. Her er noen pene eksempler:


Og så utsikten nordover mot Lyngseidet og videre. Vakkert!


Jeg gleder meg til neste gang. For her skal jeg gå mer. Kanskje på samme sti tilogmed?

tirsdag 26. juni 2012

Og en iris til, kanskje den fineste?


Denne hadde jeg helt glemt. Jeg kom over den på en vandring i Botanisk hage i Tromsø i fjor sommer. Den gjorde ikke akkurat noe stort nummer av seg der den stod mellom store steiner og gedigne tuer med meconopsis. Den er lav og blomstrer tidlig. Liker seg i halvskygge der det ikke er for tørt. Iris bloudowii, høyt på ønskelisten.

torsdag 21. juni 2012

Iris, vakre favoritter

Anne på Moseplassen er på irisgaleien for tiden. Det skjønner jeg veldig godt. De fleste tenker nok på den vanlige sverdirisen(pseudacorus) og Germanica-typer  når de hører ordet, men det finnes så mye mer..!
Uansett var Germanica helt uaktuell i skygge og leire. Jeg kjøpte derfor det jeg kom over av små iriser og sibirica og satte ned, og de kvitterte med å blomstre. Ja, noen av dem så til og med ut til å trives..




 Den øverste er en lav type, muligens en graminea. Den andre er iris sibirica 'Memphis Memory' . Den tredje vil jeg tro er en sibirica, men vet ikke hvilken.




De tidlige, iris ’Katharine Hodgkin’ og iris reticulata ’Harmony’




Iris pumila




Iris sibirica alba


Iris hookeri 'Monstrosa' og iris graminea er små iriser som har gjort det bra i min forrige hage. Desverre har jeg ikke bilde av 'Monstrosa', men den ligner i blomst på 'Memphis Memory'. Vil du ha en iris som er lavere og tidligblomstrende er de anbefalt å prøve :)


onsdag 20. juni 2012

Ei bukseløs skjære


Denne herremannen har spradet rundt på plenen hos oss siden vi flyttet hit i fjor sommer. Første gang jeg så den trodde jeg den hadde vært utsatt for rovfugl og klart å komme seg unna.

Men fjærene vokste aldri ut. På et tidspunkt hadde han litt dun på lårene, men før vinteren satte inn var han naken igjen. Vi trodde aldri at han skulle overleve, men nå sprader han rundt på plenen som om han skulle eie den, noe han antagelig også gjør. Han er en skikkelig tøffing som jager andre skjærer og kråker når det er mat å få. Antagelig har han nå også blitt far.

Når jeg ser på bildene får jeg litt assosiasjoner til en bukseløs fugl vi alle kjenner. Denne karen burde kanskje også hatt et navn??



onsdag 13. juni 2012

En ikke veldig vakker aurikkel


 ...Men kun fordi jeg har alt den opp fra frø og kvitterte med å tilby tidenes minst flatterende fargekombinasjon får den bli. Den ser til og med ut til å trives..!

mandag 11. juni 2012

Hurra for utelivet!

 




Nå begynner endelig temperaturen å minne om noe annet enn vinter her. Og da er det ute som gjelder!
Lina elsker å være ute. Hun liker det så godt at om jeg må hente henne fra sandkassen eller huska i barnehagen hører halve bygda det. Hjemme er det foreløpig lite tilrettelagt for små iherdige sjeler som gjerne vil fylle lastebilkassen med sand og småstein, men heldigvis foregår det jo andre spennende ting. Jeg er imponert over innsatsen. Og pottene er endelig fylt med både jord og planter.

Frøken fryd puster ut og ser på faren som freser jord. Maskiner er gøy!

mandag 28. mai 2012

Sånn, nå går vi for hagerelatert fremover...!

Jeg har funnet frem potter, plantekasser og frø. Nå er det på høy tid å få ting i gang her!
Dagen i dag har jeg stått ute ved mitt høyst improviserte arbeidsbord tilhengeren og priklet og pottet opp i fem grader og duskregn..
Og, -selvfølgelig, siden det var gamle frø måtte jeg ta i litt ekstra. Det resulterte blant annet i et par squashplanter utenom planen som står og vokser på varmekablene rett innenfor ytterdøra. Jeg sverger at de har vokst flere cm i dag. Det får bli verandapynt. Er jeg heldig med sommeren blir det kanskje en squash eller to på meg..

Og i går rydda vi i granskogen mot sør. Klipte vekk tørre grener og rydda unna pistrete småbjørk som strekte seg til himmels mellom der for å komme til lyset. Det ble adskillig bedre, men naboens, -eller revens, synder kom frem. Vi må nok ut og rydde vekk plastposer og beinrester, for det flyter der inne. Lillepus har også funnet seg til rette der. Mye spennende fiskeavfall..

Husets herre planlegger henting av jordfres og kompostkvern. Jeg prøver å holde labbene unna planteselgere på nett. Erfaring tilsier at det ikke bestandig er like lurt å kjøpe plantene først, for bedet de skal stå i er ikke nødvendigvis ferdig før til neste år. Men så kan jeg gjøre. Frøboksene mine er temmelig rikholdige, og etter en kjapp gjennomgang fant jeg innpå 30 staudesorter som skal spire greit og kjapt. De resterende 100 vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre med ennå. Mye av det er tilpasset andre forhold enn det jeg har her, og selv om jeg får et lite woodland må jeg bare prioritere de jeg allerede har.

I det provisoriske bedet jeg putta alle plantene i i fjor høst er det begynt å røre på seg. Noe har ikke klart vinteren, mens andre står med knopper, -ja jeg tror faktisk jeg så den første primulaen var i ferd med å springe ut.

Det er herlige tider nå her nord. Selv om været er uforutsigbart er det fantastisk å være ute og høre på svarttrosten som sitter og synger oppe i skogkanten. Bjørka har fått ganske store blader allerede og ugresset er på full fart fram. Plenen derimot har hatt det hardt i vinter. Den er stort sett død, men hva gjør vel det? Den består i hovedsak av tuer, så den må likevel gjennom en omfattende renovering.




Jeg gleder meg veldig til å få en litt mer innholdsrik utsikt enn dette. Satser beinhardt på 100% forbedring før vinteren kommer.

-Og nå er det på tide å tenne opp i grillen, for vi lar oss ikke stoppe av pinseria. Fem grader og snø godt ned i fjellene er godt grillvær. Spise kan man gjøre inne;)

mandag 21. mai 2012

Den derre irriterende sangen..!

Siden jeg betrakter bloggen min som en tidskapsel må jeg bare få med denne.

Sjelden har en sang sneket seg inn med å være irriterende støy på radioen som limer seg fast på hjernen og faktisk ender opp med å være ganske fin. Sant?




søndag 6. mai 2012

Et sorgens kapittel

Det livnar i lundar og snøen renner ned bakken i strie strømmer. Våren i år er særdeles kjærkommen, jeg skal snart ut å grave igjen!
Mens jeg venter på at siste rest av snø skal tine har jeg benyttet overskuddsenergi til å gjøre meg kjent i skogen rundt huset. Er så koselig å traske rundt og se hva som rører seg og høre fuglesang...

I går fant jeg noe som ikke rørte seg lengre.
Det var godt å få det bekreftet; storepus, -eller det som var igjen av han, lå drøye 50 m fra huset.
Rett etter han forsvant i mars var det veldig mye uro nedi skogen med rovfugl og stor trafikk av rev. Jeg visste det nok egentlig da allerede, men fikk aldri sjekket, det begynte nemlig å snø så ethvert spor ville vært skjult. Nå er nesten all snøen borte og dermed var det fest igjen...
Vi er ganske sikre på at det er reven som har tatt han, det er alt for mange av dem her og de er altfor nærgående. Vi blir nødt til å fjerne dem før vi får ny katt i hus, nå har vi mistet nok!




Storepus var en meget forsiktig katt når han kom til oss. Gradvis tødde han opp, og la fra seg engstelsen og krevde kos istedet. Veien til hans hjerte gikk helt klart via magen, og vi kom oss så langt at han tilogmed kunne komme og legge seg på fanget. Det tok tre år.
Han nådde aldri å finne sin plass i sin nye skog. Jeg er takknemlig for at vi har fått ordnet det sånn at han skal få være på evig musejakt der han egentlig hørte til: Langs lauparveien til det lille huset i skogen..

mandag 9. april 2012

På trygg avstand


Lillepus er og blir ei pyse. Han er den eneste katten jeg vet om som ikke tråler fra vindu til vindu. Joda, han sjekker utelivet innimellom, men han foretrekker å holde seg på trygg grunn. Etter å ha vært eneste katt i huset i snart tre uker begynner han å roe seg litt. Han er ikke så intenst kosesyk og oppmerksomhetskrevende som før. Men ut..? Nei, det venter han visst med til sommeren kommer..

søndag 8. april 2012

Kaffepause


Det ble plutselig mystisk stille i stua, og det er jo sjelden et godt tegn. Denne gangen var det den tomme kaffekoppen som hadde blitt for fristende. Og selvfølgelig måtte brikken bli med, sånn for å ikke lage flere riper i parketten. Det smakte visst godt..


søndag 25. mars 2012

Og så var det bare en

Fredman en lykkelig sommerdag

Noe har skjedd. Lillepus skjønner ikke så veldig mye. Fredman er borte. Han forsvant på tirsdag. Vi håper og ber om at han kommer hjem igjen. Huset er fryktelig tomt uten...!

torsdag 16. februar 2012

Skal, skal ikke?



Etter en lang periode med knallfrost har vi nettopp fått en liten forsmak på at det ligger en vår og lurer der fremme et sted. Tidligere har denne lille pausen i vinteren vært brukt til å huke tak i en jordsekk og få årets første staudesådd klar til å tilbringe en tid under snøen som vi her nord vet bestandig kommer til langt ut i mai. Nå har det seg sånn at jeg har potter i garasjen og jordsekken står ute på plenen som et landemerke, jeg ser den hver dag jeg kommer hjem.. Ja, jeg har visst litt frø også. Bombe.



Spørsmålet er om jeg skal stupe i det eller fortsette å planlegge.  Hva syns dere? Kanskje bestille litt nye frø først?



Allium skal ihvertfall på plass til høsten, i store mengder. Drømmeplante. Jeg har frø også.