onsdag 18. juli 2012

En liten nærtur til et hellig fjell


Hver kveld sitter jeg og drikker te og ser ut av vinduet. Og hver kveld tenker jeg at det hadde vært fint å komme seg litt ut. Litt opp i høyden liksom..?
Jeg er en kresen turgåer, jeg går sjelden mange ganger samme sted. Til det er det for mange plasser jeg vil se. Men nå er det sånn at jeg har hatt et helt år på meg til å gjøre meg kjent i nærområdet, både teoretisk og praktisk. I april satte jeg meg ned for å lage min egen ti på topp-liste. Lista er lang, terskelen er lav på mange av turmålene, men likevel har det ikke skjedd mer på fronten.

Men i dag. I dag!!
På den lille halvøya som stikker ut i fjorden er det et hellig fjell. Der har jeg vært. Et kryss på lappen på veggen.


Må forøvrig bare presisere at det er fullt av hellige fjell og steder her. Ikke så veldig mye ekstraordinært over mange av dem annet enn at det ofte er snakk om landemerker i form av spesielle steinformasjoner eller steder med sentral beliggenhet.

Sånn kan et hellig fjell se ut:


Og før man skal gå opp må man kanskje på do?

 

For sikkerhets skyld hadde jeg kart med. Jeg kan lese kart. Likevel går jeg ofte på lykke og fromme. Deler stien seg går jeg den veien som ser mest spennende ut. Og havner på feil sted.


Derfor var jeg plutselig på en helt annen haug. Skogkledd, med skilt som ba meg gå opp og nyte utsikten...

Jeg gikk videre, i fantastisk skogslandskap avbrutt av bare rabber og myrer. Flott turterreng og god sti. Og mange ting å se for en plantefant som meg. Den lille lysninga på bildet under er kledd med linnea, Linnés lille klokkeblomst. Ikke spesielt i øynefallende som enslig, men her er det virkelig mange. Overalt!


Den til venstre er en gentiana som jeg lurer på er ettårig. Den er ikke stor, men med den fargen kan man ikke unngå og legge merke til den.  Den andre har jeg sett mye rundtom, men har aldri funnet ut hva det er. Er det muligens en snylter?


På veien dukker det stadig opp nye utsikter og innsikter. Her må det bo troll et etter annet sted.


Etter litt knoting fant jeg igjen stien som jeg burde holdt meg på, og plutselig sto det skilt som lokket med "til toppen, 300 m". Bratte 300 m. Jeg vurderte hele tiden om jeg skulle klare å komme meg ned igjen (jeg er lite vant til klatring og visste ikke da at det gikk sti ned på andre siden)

Og så kom jeg opp til blanke berget. Som var ikke helt blankt. Masse små krystaller stikker opp og gjør berget sklisikkert. Kjekt for en som er ustødig i høyden.


Og helt på toppen var det en grop. 
Jeg kan skjønne hvorfor dette var et offersted. Det ligger sikkert adskillige beinrester nedi den gropa. Likevel var det pussig at det skulle være en grushaug man kunne lage en grop i akkurat der..?!


Turen ned på den andre siden var helt ukomplisert. Super sti. Ikke finn på å sett deg i en av haugene langs stien. Det er ikke en lyngkledd stein. Maurtue er stikkordet. Sikkert hundrevis av tuer!


Vel nede på andre siden er landskapet flatt og åpent. Det er ofte vind, og trærne blir deretter. Her er noen pene eksempler:


Og så utsikten nordover mot Lyngseidet og videre. Vakkert!


Jeg gleder meg til neste gang. For her skal jeg gå mer. Kanskje på samme sti tilogmed?

4 kommentarer:

Marit sa...

Så flotte bilder fra turen din! Spennende å ha et sånt område å utforske. Takk for turen :-)

Vivi sa...

Du verden for en flott natur! Ja, her skjønner jeg at du vil gå flere turer!

Flotte bilder!

Villrose sa...

Spennende tur!

smgj sa...

Flott tur! Den 2. planten heter perleevigblom og er en av våre vintergrønne urter. Ingen snylter.