onsdag 13. august 2008

Desillusjonert nordnorsk hageeier

Jeg må bare klage litt:

Er så lei!
Av vær som skulle vært i vår eller komme til høsten, og mangel på det som skal være i midten. Altså sommervær.
Hele to dager i sommer har Tromsø hatt temperaturer over 20 grader. Det er jo helt strålende.
Solas tilstedeværelse har det ikke vært noe å si på, hadde det ikke vært for den klengete nordavinden som har fulgt med nesten hver eneste dag.

Jeg har vært så ivrig jeg bare har klart, og vært ute og gravd og plantet og fundert og, -ja, rett og slett rømt inn med likfingre og lillatoner på nesen.
Ryggen har fått både avkjøling og diverse kilevinker som en følge av mer eller mindre underlige stillinger som man nødvendigvis inntar for å få kontroll over en evinnelig megde krypsoleie som bestandig står på feil plass.Og mens jeg drar opp krypsoleia et sted står en annen jævel klar en halvmeter unna og bare venter på muligheten til å breie seg utover.
Udyr og sopp har hatt fritt spillerom. Billelarver tok knekken på rabarbrahøsten, masse ny vekst på stauder og sommerblomster har rett og slett råtnet. En lilje er helt deformert av både sopp og virus. I tillegg har endel planter fått sviskader av all vinden kombinert med skarp sol.
Sånn har dagene gått her i juni og juli (jeg nekter å kalle det sommer i dette tilfellet) Og august lover ikke noe bedring, snart kommer nattefrosten.
Da er det over og ut for georginer og andre pingler (les: ipomoea, at jeg gidder!). Jeg rekker forhåpentligvis å se noen av georginene blomstre, så jeg vet hvem jeg skal ta vare på i håp om bedre forhold til neste år.

For man gir seg vel ikke?

Nææi.
Jeg kommer, -selv om jeg egentlig har sverget å ikke gjøre det, til å så for mange sorter sommerblomster til neste år også. Fortrinnsvis de sortene som det står i beskrivelsen at de trenger solfylt og lun vokseplass.
Jeg kommer også til å ha så mange tomatplanter at jeg må kaste noen ut i den nordnorske uvisshet. Der får de stå til lave temperaturer har tatt kål på hele planten bortsett fra stammen og den ene tomaten, som utrolig nok har vokst seg ganske stor i sommer, men er fremdeles totalt grønn. Den planten er et syn, til neste år også!
Og som en følge av alle tomatplantene blir nok varmen å stå på i drivhuset hele neste sommer også.

Er alt bare begredelig da?

Nææi.
Potetkålen er enda større enn i fjor, og den vokser stadig, jeg har ikke sjekka om det befinner seg noe under jorda, jeg folder hendene..
Det ser , -utrolig nok, ut til at kattostene ved østveggen legger opp til høstshow. De har vokst seg større enn tidligere år og er fulle av knopper( hva man skal si om resten av plantene i det bedet, eh, ja det ble vel ikke akkurat full klaff der..)
Endel av fjorårssådden har begynt å vokse seg til, men få av dem blomstrer nok i år. Av årets sådd har vel noen gress utmerket seg, silkebygg har jeg etablert en fin bestand av Blunke
Storhjertegress og haresvans må jeg bare ha til neste år også. Og prøve flere typer, helt klart!
Jeg har gitt etter på rosefronten. Etter at husets herre hadde sett den regnvåte rosehagen i Wij erklærte han at roser, ja det kunne han visst like. Han sørget jo også for at første rose kom i hus tidligere i sommer, til og med før han visste at han likte roser. Hans far hadde et så frodig rosekratt utenfor huset som han likegodt gikk amok på med spaden -og kom hjem med et par bæreposer med kratt i form av rosa glauca(tror jeg.)

Ute står en halvferdig steinkant. Der stå den godt, stein består, godskjelov. Jeg må ha mer stein til resten av kanten(e).
Jeg har også en stooor halv haug med beinhard leire som tenkes bearbeidd før vinteren setter inn, forhåpentligvis innblandet anseelige mengder godt omdannet sauemøkk og litt grus. Blir dette gjort har jeg mange kvadrat med ubeplantet bed til neste vårs amokgang i plantekataloger.

-Og mens jeg skriver dette er det hele 13 grader ute, husets herre sitter på trappa og drømmer om annekset som skal bygges og sin rosehage som skal anlegges. Greit å ikke være alene i elendigheta.

2 kommentarer:

camellia sa...

Så fint skrivet – hoppas allt redde ut sig till slut!

Pusepilde sa...

Ja, Camellia. Det gikk ikke lenge etter dette utbruddet før jeg var i full gang igjen. Det hjalp å få ut sine frustrasjoner :)