tirsdag 30. april 2013

Wow, vi har starta med våronn!



Altså, det er 30. april i dag. Været er upåklagelig, og det har det egentlig vært så langt tilbake korttidsminnet klarer å hente ut informasjon. Fjorden er sjelden blank her, men det er den faktisk i dag også. Om ikke lenge er det midnattsol igjen, og sommeren blir det forhåpentligvis noe av i år.
Vi har begynt å rydde forsiktig der snøen er borte, og i helga fikk vi brent unna litt kvist og kvast, -jada jeg vet det ikke er lov nå, og samtidig tok jeg et oppgjør med grønnsakskassene. Jeg lot det bare stå i høst for å for å minimere fristelsene for kattene, og det var jo effentivt. Helt til jeg kom inn etter å ha ryddet unna rester av fjorårets suksesser og fiaskoer. Først går Onkel, så følger Lillepus etter... Hurra for åpen jord!

Det har såvidt begynt å vise seg noen spirer i potter og bed rundtom. Jeg kan erklære lavendelen for stein død, og de små spirene jeg hadde med sibirlønn har Onkel kassert. Det virker som det har vært lite tele, men mye vått. Jeg venter meg derfor ikke den helt store overlevelsen av småplanter. Uansett gleder jeg meg enormt til all snøen er borte for denne sesongen.

Så får vi se hva vi legger i innsats rundt her i år. Jeg for min del kunne tenke meg å plante et dusin trær og busker, minst! Og en pergola, det hadde vært fint. Og ny terrasse på baksiden. Omlegging av innkjørselen og bortleding av overflatevann bør også gjøres mer enn å tenke på. Ja, og så var det å male huset da...!



fredag 26. april 2013

Og vi snuser inn våren. Og sier hei. (Og et lite farvel)


Onkel er en hjemmekjær kar som har vært hos oss siden august i fjor. Han er et prakteksemplar av en Maine Coon med silkepels og stort sett gode manerer så lenge han får være førstekatt. Han er mest opptatt av tunfisk og å være fin, en uovervinnelig kombinasjon. Han er forsiktig når det gjelder utelivet, men har allerede satt sine spor der de helst ikke bør være, nemlig i blomsterbed. Akkurat der jeg satte ned noe smått og verdifullt i fjor høst.

Onkel hadde inntil for få dager siden selskap av Anton, en skranglete ungjypling av samme rase. Dessverre har Anton forlatt hjemmet. Vi har ikke sett han siden mandag ettermiddag. Håpet om å få Anton hjem igjen er lite siden han ikke var frisk når han stakk av.

Dermed er det rolig i heimen for tiden. Onkel og Lillepus regjerer hver sin ende av sofaen og hver sin veranda. De har ikke gått særlig godt sammen til nå, men med Anton borte ble balansen helt annerledes. Både Onkel og Lillepus er trofaste kompanjonger når det skjer noe i hagen. Jeg tipper Lillepus blir å henge på ryggen min mens Onkel stanger meg koselig i kneet så jeg velter overende der jeg sitter på huk og leter etter spirer i fjorårets staudesådd.

Gjennombrudd!


 Jiiihaaa!
 Det er vååår!



Sa jeg at det var vår?