Hvert år, sånn omtrent på denne tida oppstår det et slags vakuum.
Sola har kommet tilbake, det er første stopp på den kronglete veien mot en vår som lokker i det fjerne. Jeg har såkløe, solhunger, hodet fullt av planer, ideer til hvordan ting skal løses og jeg vet akkurat hvordan jeg vil ha det både her og der.
Jeg jager hvileløst mellom frøkataloger, nettsider, sitter og funderer over en tekopp mens jeg teller fugler, -og kommer til to. Jeg har lyst til å anskaffe nye bøker, bestille flere frø, studere oppdaterte plantelister hos Hageglede, Nautesund og Zimtrade. Men jeg vet sannelig ikke hvor jeg skal ta fatt.
For det er så lenge til våren!
Vi skal igjennom ca 5 vintre til før våren begynner å lure rundt hushjørnene. Selv om jeg har sett årets første hestehov sprenge seg frem vet jeg at det ennå er lenge til. Underveis skal drivhuset heldigvis startes, og tulipanblomstringen i Keukenhof skal nytes i fulle drag. Turen er bestilt, og letingen etter flere grønne severdigheter pågår for fullt.
I går så jeg igjennom bilder fra i fjor sommer og drømte meg tilbake til det nesten sjokkartede møtet med sommervarmen i trivelige Trøndelag. Der kom jeg uforvarende til en hage utenom det vanlige.
Fra å være bare plen i 1975 var den nå fylt med utallige rhododendron, de fleste alt opp fra frø. Mellom disse var det bartrær og busker, skogbunnsplanter (jeg fant mange små skatter), hosta, og alt hva en hagegal kan begjære. Rundt huset stod det store potter med fuchsia og andre sarte planter som overvintret i kjelleren. Sommernatta var mild og ble tilbragt i godt selskap under tindvedtrærne langs sjøkanten.
Et fantastisk sted, en gang må jeg oppleve våren der også.
