Overskuddsenergi

 

Rabagast? Moi?

Sola gjør sitt til at det kan boble litt over for noen av husets beboere. Fra nå av kommer sola til å vekke meg hver eneste mulige dag. Og kattene blir rabiate. Den daglige turnturen om morgenen har fått ny kraft. Spesielt storepus er kraftig nærværende der han kommer susende over tekoppen bare så støvskyen brer seg som en askesky ved nedslaget på andre kanten av bordet. Ferden fortsetter gjerne til en vinduskarm for å etterlate et nytt nesemerke på vinduet og piske resten av det oppsamlede støvet av halen.
Resultatet er nesten påtagelig. Lufta kan skjæres med kniv i det støvkanonen farer forbi, og lysten til å kaste karen ut vokser. Enn så lenge står støvsugeren permanent i gangen.

 

Oppstart. Søk dekning!

 Morgenstund har gull i munn...

Jeg tror det er på tide å få ned julegardinene og fjerne nesemerker.
(Skulle gjerne også hatt en lift slik at jeg kommer til å vaske vinduene på utsiden... )

Tangering

Dagens stemningsrapport fra Tromsø.

Kaldt, sol, måne, vind. Herlig!!

Myke verdier

 

Et skjerf engang?

Når man ikke har annet å ta seg til enn å ta livet med ro, er det kjekt å oppdage at det er et lite snev av den gode gamle tålmodigheten igjen. Ja, det krever faktisk tålmodighet bare det å ta det med ro...
Jeg har i løpet av høsten og vinteren gravd meg igjennom mine gamle strikkeprosjekter som har ligget urørt i 15 år, eller kanskje mer.

Blant de største "skattene" er en genser jeg strikket når jeg gikk på folkehøgskole i 1991. Den er nesten ferdig, mangler bare siste omganger rundt halsringningen. Som genser har den avgått med døden for omtrent et decennium siden. Nå har den blitt hentet opp fra skammens gemakker og får kanskje en ny sjanse som kjørepose til lilleknøttet.  For sikkerhets skyld avbilder jeg den ikke, da kan det hende jeg lover meg selv for mye.

Om dette kommer til å skje avhenger av om den velmenende blivende mor får ut fingeren og overvinner frykten for å herpe et strikket plagg. Jeg har tørrtrent med å rekke opp diverse påbegynte prosjekter (ganske mange, faktisk..fra forrige århundre) Det har resultert i at jeg har en anseelig mengde garn i alle regnbuens farger som jeg kan stå å beundre henført og drømme om å gjøre noe med.

Selv om jeg kan si til meg selv at jeg har nok garn er det et gen som er trigget igjen. Jeg må ha nytt garn. For 20 år siden var jo ikke garnet så mykt, og babyer skal jo ha det mykeste myke av de beste kvaliteter, ikke sant? Så da fyller man på litt, bare bittelitt altså! Det er omtrent umulig å gå forbi et garnnøste i dus beige alpakkakasjmirsilke. Det er så mykt at jeg har brukt nøstet som sovemedisin. Det var dyrt, men det funka! Hva det skal bli til? Næsj, kanskje en liten luksuslue. Den vil garantert ikke klø, og mor vil ikke klare å la vær å kose med lilleknøtt, -eller var det lua..?

 

svart og hvit trådholder

For ordens skyld må jo nevnes at man trenger litt hjelp enkelte ganger, som for eksempel å greie ut floker i garnet, de kan nemlig oppstå. Spesielt alpakkagarn er utsatt. Umerkelig skjer det ting med garnnøstet. Og godt er det da at man har hjelp til å holde tråden i det hele. Og en husets herre som kan kunsten å være hespetre når lanolinholdig ullgarn skal nøstes opp. Etterpå lukter det helt svakt fjøs av fingrene, og barndomsminner kommer strømmende på. Bare det at da luktet det liksom litt MER... En bivirkning er at hendene er silkemyke og vannavvisende i to dager etterpå (En indikasjon på at hjemmestrikkede bleiebukser kan funke? Vi får se..)

Så her sitter jeg da. Med myke hender og lurer på hvilket nøste jeg skal ta hull på, eller om jeg skal dra og kjøpe et til. Bare sånn for å holde beholdningen konstant. Jeg har mange prosjekter jeg kunne tenke meg å starte på, men ikke akkurat rette garnet. Og hespetreet er ikke hjemme.
Alpakkakasjmirsilkenøstet blir nok å være helt en stund til. Det kan nok komme godt med, når sjansen for nattevåk tiltar om noen uker. Kanskje jeg egentlig skal strikke koseklut til meg selv?

Åååh, nesten!

Soldagen i Tromsø 21. januar ble en heller trist affære, siden sola ikke hadde sjans å slippe til. Dagen ble feiret med solboller og kakao over en lav sko, med et rekordlavt skydekke fullstappet av regn. Jeg holdt meg inne.

I dag derimot....!
Skumle snøbyger til tross. Det så lovende ut lenge. Helt til det avgjørende øyeblikket. Kong vinter rota det til igjen. Jeg rakk å se snevet av skyggen på veggen, så var det over.

Sjarmoffensiv klokka tre:

Og du, -så deilig det er å våkne om morran av at det kommer LYS inn gjennom vinduet! Det er en ny opplevelse hvert år.

Sånn, bare for å få jula litt unna...

 Det lysner!

Vår jul, -en stemningsrapport

 

Husets herres julepynt fra barndommen har i år fått hedersplassen på bordet. 

Den støtter seg til en tønne som visstnok har blitt brukt som askebeger. Yuk!

Jeg hadde tenkt å putte julegodter i der...

Og, -nei, vi har ikke vasket vinduene til jul!

 

Ikke alt blir effektuert umiddelbart, men nå er det vel på tide å fjerne plasten?

To av tre svibler venter også på å komme i krukker...

Ellers har det lurt seg inn en julemus eller dompap hist og pist, ingen overdreven pynting her i gården.

 Lillepus er fæl til å stjele storepus sine yndlingsplasser, -ja han kan være en ordentlig trollsekk...

Ikke rart at storepus må ta igjen med å renne karen i senk når han får mulighet.

 

 

Husets herre sørger for at 1. juledagsmiddagen kommer i gang mens lillepus prøver å snike til seg litt av aiolien som gjorde saltstengene til en kulinarisk højdare... Den smakte også godt til laksen som ble garnert med knekkbacon(bacon sprøstekt med honning og nøtter)

 

Ute er det ennå mye skummelt som foregår. Det er fryktelig trygt å sitte inne i vinduskarmen, spesielt hvis den bråkete og uforutsigbare snørydderen kommer durende. 

Ha en fortsatt fin juletid!

Siste rapport fra skogen, oppe og vaker mellom eskene

 

Da har ting begynt å falle tilbake til en slags normal her oppe. Rart å si oppe, for vi bor jo faktisk oppe, og har utsikt. Og sola skinner inn. Det var nesten et sjokk. Fryktelig mye lys i den sola, gitt!

 Utsikt til et av byens mest trafikerte steder, er det noe å skryte av? 

Botanisk hage på andre siden av veien ;)

1. november overlot vi huset i skogen til ny eier. Kjøperen er en ung mann med mange motoriserte kjøretøy og full av pågangsmot. Det som var hage blir parkeringsplass, og skogen blir plen.
Planter ble berget i hopetall og er nå spredt over flere hager. Jeg har selv en liten reservehage hos nabokjerringa, med midlertidig lagring av et nennsomt utvalg planter jeg skal plassere i fosterhjem/ gi bedre forhold til neste år. Jeg klarte ikke å unngå å ta vare på noen få av de 150 frøpottene som sto til skjemsel utenfor drivhuset. Kun et fåtall av dem hadde spirt i sommer, så de mest atttråverdige får en sjanse til, befridd fra selje- og bjørkespirer.
Til og med karmene i kjøkkenhagen ble flyttet. Når vi flyttet til huset i skogen var de noe av det første som kom på plass etter den store tomteryddinga. Nabokjerringa tente på ideen og lagde seg en karm for å prøve systemet. Resultatet var hun så tilfreds med at hun nå har overtatt karmene mine og planlegger stordrift. Jeg planlegger brokkolislang.

Husets herre planlegger allerede å frese opp potetåker til neste vår. Jeg er med på den planen, og lurer nok ned noe annet der også hvis planen blir en realitet.

- - -

Nå kan vi konsentrere oss om bylivet. Litt deilig å slippe å tenke på snørydding og lignende tidkrevende aktiviteter.  Bare alle eskene hadde pakket seg opp av seg selv, ting går ikke så fort når sofaen må oppsøkes ved behov. Ble litt mye styr med flytting for meg og magen. men det begynner å bedre seg. Heldigvis.
Og snart har vi ordentlige bokhyller igjen! Billy og gjengen kommer i morra, vi står klare med innhold. Foreløpig er alt av bøker stablet opp langs ene veggen på soverommet vårt, nåde den som skal ha ut den underste boka...

Kattene har funnet seg vel tilrette i sine nye omgivelser. Storepus tilbragte et og et halvt døgn under hylla på boden før han kom luskende til maskåla. Han er fremdeles sur på husets herre som puttet ham i buret, men med fisk lar alt seg reparere. Til tider går det hardt for seg, det er for eksempel ikke spesielt behagelig å ligge på sofaen når pusetoget kommer gjennom lufta og jeg er i ferd med å sette meg opp.

 

 Harmoni, -eller kaos?

Utelivet venter vi med så lenge som mulig, foreløpig er det ingen masing. Kanskje sender vi dem ut i trappeoppgangen for å hilse på husets andre beboere; en liten, veloppdragen schnauser og en st. bernhard. Sistnevnte blir nok mest spennende...