Verden utvider seg

Tiden bare flyr avgårde. Lina er syv uker i morgen og har i dag vært på helsestasjonen og sjarmert helsesøster.
Den lille dama er ikke lengre bare fornøyd med å ligge i vogna og henge i puppen. Nei, nå skal verden erobres!
Dermed var det bare å dra på shopping igjen og komme hjem med vippestol. Ja vi vet at den ikke skal stå på bordet, det var mest til ære for fotografen. Sånn for å poengtere hvem som er centre of attention for tiden.

 

Ute i verden begynner det å bli litt mindre vinter. Bare veier, -om enn med et godt lag strøsand, og gåsunger bringer bud om bedre tider. Påsken er rett rundt hjørnet og plutselig er det mai!

I kulissene begynner det å nærme seg spennede tider. Vi håper å være på plass i mer romslige omgivelser fra utpå sommeren en gang. Ennå gjenstår formalitetene så jeg unnlater å presentere planene ennå, men vi har visst kjøpt oss hus :)

En ny tid

Den 25. februar var den siste dagen i livet vårt slik vi kjenner det. Et kvarter før midnatt kom lille Lina til verden.

Lille frøken mett og trøtt

Vi var veldig spente på hvordan det ville bli å komme hjem med denne lille skapningen som er så hjelpeløs, men samtidig viser en enorm appetitt på livet, -eh puppen...

Det har gått over all forventning. Den stolte far har tatt seg av alle praktiske tilrettelegginger slik at mor har kunnet konsentrere seg om den lille. I huset hersker en harmoni og ro jeg ikke ante eksisterte.

Kattene har tatt denne nye situasjonen med ro. Storepus er vokter, han mjauer når Lina gråter. Lillepus er grenseløst nysgjerrig. Han må stadig komme litt for nærme, men etter nesten to uker har han nå begynt å lære at man hopper ikke i matfatet til Lina, da blir far nemlig meget arg.

Vi gleder oss til våren når nordover til oss (er det forresten vår noe steder nå??) Barnevogna har ikke piggdekk og mor vil ha litt trim.

Enn så lenge kastes lengselsfulle blikk over veien mot botanisk hage. Den er solid begravd under ca en meter snø, men det kommer en tid for trilleturer med lange opphold mellom steinblokkene med nærsyntbriller på og bleier i veska.

Katten og tulipanene

 

Siden utsagn om snø og kulde ikke falt i god jord i forrige innlegg (bombe!) kan kanskje katt og tulipaner være et bedre alternativ på denne solfylte vinterdagen?
Såååå ulovlig aktivitet på kjøkkenbordet, men Fredman blir (stadig) tilgitt. Denne gang var det nok de vibrerende bartene som gjorde utslaget. Og sola da, selvfølgelig.

Ha en fin dag!

Ja, vi elsker vinter og sne

-og Lyngsalpan:

Overskuddsenergi

 

Rabagast? Moi?

Sola gjør sitt til at det kan boble litt over for noen av husets beboere. Fra nå av kommer sola til å vekke meg hver eneste mulige dag. Og kattene blir rabiate. Den daglige turnturen om morgenen har fått ny kraft. Spesielt storepus er kraftig nærværende der han kommer susende over tekoppen bare så støvskyen brer seg som en askesky ved nedslaget på andre kanten av bordet. Ferden fortsetter gjerne til en vinduskarm for å etterlate et nytt nesemerke på vinduet og piske resten av det oppsamlede støvet av halen.
Resultatet er nesten påtagelig. Lufta kan skjæres med kniv i det støvkanonen farer forbi, og lysten til å kaste karen ut vokser. Enn så lenge står støvsugeren permanent i gangen.

 

Oppstart. Søk dekning!

 Morgenstund har gull i munn...

Jeg tror det er på tide å få ned julegardinene og fjerne nesemerker.
(Skulle gjerne også hatt en lift slik at jeg kommer til å vaske vinduene på utsiden... )

Tangering

Dagens stemningsrapport fra Tromsø.

Kaldt, sol, måne, vind. Herlig!!

Myke verdier

 

Et skjerf engang?

Når man ikke har annet å ta seg til enn å ta livet med ro, er det kjekt å oppdage at det er et lite snev av den gode gamle tålmodigheten igjen. Ja, det krever faktisk tålmodighet bare det å ta det med ro...
Jeg har i løpet av høsten og vinteren gravd meg igjennom mine gamle strikkeprosjekter som har ligget urørt i 15 år, eller kanskje mer.

Blant de største "skattene" er en genser jeg strikket når jeg gikk på folkehøgskole i 1991. Den er nesten ferdig, mangler bare siste omganger rundt halsringningen. Som genser har den avgått med døden for omtrent et decennium siden. Nå har den blitt hentet opp fra skammens gemakker og får kanskje en ny sjanse som kjørepose til lilleknøttet.  For sikkerhets skyld avbilder jeg den ikke, da kan det hende jeg lover meg selv for mye.

Om dette kommer til å skje avhenger av om den velmenende blivende mor får ut fingeren og overvinner frykten for å herpe et strikket plagg. Jeg har tørrtrent med å rekke opp diverse påbegynte prosjekter (ganske mange, faktisk..fra forrige århundre) Det har resultert i at jeg har en anseelig mengde garn i alle regnbuens farger som jeg kan stå å beundre henført og drømme om å gjøre noe med.

Selv om jeg kan si til meg selv at jeg har nok garn er det et gen som er trigget igjen. Jeg må ha nytt garn. For 20 år siden var jo ikke garnet så mykt, og babyer skal jo ha det mykeste myke av de beste kvaliteter, ikke sant? Så da fyller man på litt, bare bittelitt altså! Det er omtrent umulig å gå forbi et garnnøste i dus beige alpakkakasjmirsilke. Det er så mykt at jeg har brukt nøstet som sovemedisin. Det var dyrt, men det funka! Hva det skal bli til? Næsj, kanskje en liten luksuslue. Den vil garantert ikke klø, og mor vil ikke klare å la vær å kose med lilleknøtt, -eller var det lua..?

 

svart og hvit trådholder

For ordens skyld må jo nevnes at man trenger litt hjelp enkelte ganger, som for eksempel å greie ut floker i garnet, de kan nemlig oppstå. Spesielt alpakkagarn er utsatt. Umerkelig skjer det ting med garnnøstet. Og godt er det da at man har hjelp til å holde tråden i det hele. Og en husets herre som kan kunsten å være hespetre når lanolinholdig ullgarn skal nøstes opp. Etterpå lukter det helt svakt fjøs av fingrene, og barndomsminner kommer strømmende på. Bare det at da luktet det liksom litt MER... En bivirkning er at hendene er silkemyke og vannavvisende i to dager etterpå (En indikasjon på at hjemmestrikkede bleiebukser kan funke? Vi får se..)

Så her sitter jeg da. Med myke hender og lurer på hvilket nøste jeg skal ta hull på, eller om jeg skal dra og kjøpe et til. Bare sånn for å holde beholdningen konstant. Jeg har mange prosjekter jeg kunne tenke meg å starte på, men ikke akkurat rette garnet. Og hespetreet er ikke hjemme.
Alpakkakasjmirsilkenøstet blir nok å være helt en stund til. Det kan nok komme godt med, når sjansen for nattevåk tiltar om noen uker. Kanskje jeg egentlig skal strikke koseklut til meg selv?