Å fange ekorn med mobil

Denne lille rakkeren har fast rute opp forbi huset hver morgen. I dag slumpet jeg til å ha mobilen i handa og da måtte jeg prøve.
Konklusjonen er at det trengs øvelse og kjapphet. Jeg skal lage matstasjon til den lille røveren. Det skal bli moro!

 Jeg trøster meg med at ekornfotspor i nysnø er lettfotografert.

Ho e her, no e ho her igjen!

Det har vært en utrolig flott vinterdag her i fjorden i dag. Sola markerte seg diskret helt øverst på toppene og vinden holdt seg selv i sjakk.

Tenk at vi klarer å glemme hver mørketid hvilken magisk kraft det lyset har. Vi går sakte inn i en umerkelig døs, men vi klarer jammen å komme oss fort ut av den.

Da er det bare å riste av seg forkjølelsen og ut å gå. Og vi tar repetisjon i morra, og dagen etter og dagen etter der igjen...!

Mine nyttårsraketter

De kommer alltid for sent i hus til å pryde vinduskarmene i jula, men hva gjør vel det når de slår ut når vi egentlig trenger det som aller mest. Sola er tilbake om noen uker, imens er det bare å fryde seg over de små store øyeblikk.

Godt nyttår!

Halvveis.. Annerledes.

Tiden løper avgårde. Vi er allerde halvveis i adventskalenderen. Halvveis i planlegging, og ikke så veldig langt bak i gjennomføring av det planlagte.

I år er tempoet og stressnivået adskillig lavere enn jeg har vært vant med. Jeg konsentrerer meg om å nyte de siste dagene av permisjonen min. Julegaver bestilles på nett og julekjolen likeså. Og på loftet har jeg fått meg et lite verksted hvor jeg for tiden sitter i sene kveldstimer og fikler med papir, glitter, bånd og lim. For juletreet må ha litt pynt av det slaget som tåler å bli herpa. Ikke godt å vite hvor flinke kattene og Lina blir til å rive ned det de får tak i. I følge husets herre blir treet festet i taket med krok, sånn for sikkerhets skyld.
Den lille jenta vår har vokst seg så stor at hun skal begynne i barnehage over nyttår. Ja, hun er fremdeles lita, men jeg tror hun vil få det fint med alle de andre ungene. Vi tar en myk start med bare noen timer for dagen, så får vi se.

Mørketida er også snart halvveis og ute er det et fantastisk lys. Horisonten er så mye videre enn det jeg er vant med, jeg har liksom alltid hatt en rad med fjell i veien...

Så er det bare å fortsette dagen da, med bleieskift, kos og lek.
Ha en fantastisk innspurt av adventa, -og husk å puste!

En flyktning slår seg ned

Siden første dag vi kom hit i sommer har vi sett en svart katt som vandret langs veien. Hun kom så freidig i møte når vi så henne, og etterhvert fikk både storepus og lillepus også stifte bekjentskap med henne. Katten ga dem litt av en bakoversveis, for den var hissig som f*** og jagde gjerne storepus helt til "point-of-no-return" på verandaen.
Vi begynte å ane at det var noe muffens med katten, for den vandret rundt ustanselig, og ingen visste hvor den hørte hjemme. Etter litt etterforskning kom det frem at katten er en mons som har blitt dårlig behandlet av barn og dermed forvist fra heimen for at ikke den skulle bli plaget mer. -Ja om noen hadde et gevær, så var det bare å skyte den.

MAKAN!!
(Jeg har fryktelig mange stygge tanker om mennesker som oppfører seg sånn. Jeg holder dem for meg selv)

Vi har klødd oss i hodet, og hjertet har blødd etterhvert som vinteren har nærmet seg. Å ta den til oss har vært uaktuelt siden tonen ikke er helt god mellom inntrengeren og de fastboende. Vi har til og med vurdert å få den avlivet bare for at den skal slippe å streife.

Vel, saker tar noen ganger sin egen vending. En kveld satt katten så freidig på verandaen og ville inn. Dagen etter lå den i storepus sin verandastol og sov. Og den oppførte seg helt annerledes enn tidligere, sinnataggen var sulten. Vi besluttet etter en rask rådslagning å sette ut mat til den.

Storepus er litt muggen, men aksepterer invasjonen. Lillepus vet ikke helt hva han skal gjøre. Så han freser litt og skuler.
Foreløpig får han bo ute. Mat skal han ihvertfall få. Og litt kos i smug, når ikke storepus ser...!

 Pelle hjemløs, en koselig kar.

Lille frøken luring...

Jeg har begynt jakten på årets julegaver. I år blir det litt enklere enn vanlig siden vi har ei lita frøken som ikke har noe i mot å la seg avbilde og mangfoldiggjøres til familie og venner. Kamera er faktisk veldig gøy, spesielt når man får tak i kamerasnora...
Det ble ingen julegaver denne gangen, men far ble sjarmert nok en gang.

Jeg merker meg forøvrig datoen i dag. To måneder igjen...!

Høstonn

Dette er egentlig ganske utrolig. Vi har hatt for vane å panikkrydde mellom snøbygene i oktober. Noe har alltid blitt glemt og har kommet frem akkurat der vi slapp det når snøen har tint.

I år er det annerledes.
Det kan selvfølgelig ha noe å gjøre med at det ikke er x antall potter som skal tømmes og like mange prosjekter som skal fullføres. Tallet på både potter og prosjekter i år er nemlig likt. En av hver. Med andre ord hjelper det kanskje å legge lista litt lavere?

Provisorisk arbeidsplass i høstsol. Ompotting av planter = sjelefryd.