Gjennombrudd!

 Jiiihaaa!

 Det er vååår!

Sa jeg at det var vår?

Dagens farge ble...rosa!

Sola har akkurat overvunnet fjellene mot sør og i dag fikk jeg endelig solgløtt inn stuevinduene. Tradisjon tro ble julegardinene (jada!) plukket ned, og lyset får atter fullt innpass.

Dagen skulle egentlig vært tilbragt på jobb, men en syk liten frøken måtte plukkes opp fra barnehagen nesten rett etter hun ble levert. Så da kjørte vi hjem i blendende lavt motlys. Og som alltid er solbrillene litt for langt unna. Resten av dagen ble viet til småpusling med full utsikt til lyset. Det har jammen vært savnet, mer enn noensinne. Velkommen tilbake!

Mannen og katten 2

Mannen og katten 1

 

Det gikk plutselig opp for meg....

...at det er snart 2013!

...og at det er år og dag siden jeg har lest en bloggpost, -og enda lengre siden jeg har skrevet en. Verden farer så fort avsted at det knappast er råd å sette seg ned. Løkene jeg kjøpte i september og glemte er nå flyttet fra under trappa til vaskerommet. Det forventede mildværet kom aldri når jeg hadde anledning. Det gjør jo sjelden det.
Og nå sitter vi her og venter på en storm. Ute er det barmark og frost. Og en katt som mjauer og vil inn. Unnskyld meg..

Sånn!

I motsetning til tidligere år har mangelen på dagslys slått føttene litt under meg. Det er veldig uvant å ikke få sove når man gjerne vil det, jeg husket virkelig ikke hvordan det var. Resultatet er at det blir mye autopilot, og jeg skulle virkelig ønske meg ekte autopilot på bilen når jeg kjører hjem fra jobb om ettermiddagen.
Nå har jo heldigvis sola snudd, og fantastisk lys i innspurten på julestria har vært en vitaminpille. Og etter jobbing 1. og 2. juledag (svært uvant) har jeg nå en uke fri. Mens husets herre går på vakt igjen..

Året som har gått har mest blitt brukt til å passe på de jeg omgir meg med til daglig, altså Lina og kattene. Ja, for vi fikk jo overført et par nye pelsdotter i august. Som brukte mesteparten av den første måneden til å ikke komme frem fra under senga på gjesterommet. Etter den tid er de vanskelige å unngå å legge merke til, spesielt når de okkuperer sofaen eller hører lyden av en boks som åpnes på kjøkkenet. Onkel er allerede en distingvert og lett humørsyk herre som vier sitt liv til å være bedårende og plettfri. Anton er ungpøbel, en veldig stor kattunge som fylte 2 år i oktober. Sammen med Lillepus utgjør de en skakk trio.

Lina lar ikke sine foresatte hvile så forferdelig mye, hun har mye å gjøre og mye å fortelle. Nye ord kommer trillende som perler på en snor. Flere og flere for hver dag som går. Og stadig oftere brukes ordet Nei! med varierende overbevisning. Noen ganger bare et par sekunder, foreløpig sjelden fulgt av vræling og dertilhørende aktiviteter. Hun elsker barnehagen og gjør hva hun kan for å ikke dra hjem om ettermiddagen, noe som passer dårlig med mammens planer om middag før leggetid.

Jeg har ingen store planer for det nye året. I bakhodet svirrer det noen ideer, men intet hentes frem før tiden er moden, -altså når utsiktene til å kunne gjennomføre planene er gode. Forhåpentligvis kan det skje litt mer forandringer både inne og ute i året som kommer. Jeg ønsker alle som måtte dumpe innom et fantastisk nytt år og takker for det som har vært.

Det var det året alt gikk i stokk

Jepp, det er bare å erkjenne at sommeren i år ikke ble en stor hit. Og innsatsen i hagen har blitt deretter. Men jeg har fått prøvd ut litt, gravd litt, og ellers bare observert og gjort meg mine tanker for videre transformasjon.
Men, altså, det gikk i stokk. Alt jeg hadde sådd av grønnsaker og urter tok vill fart og vokste meg nesten over hodet. Ikke har det vært varmt, ikke har det vært så mye sol, ikke så mye regn heller, men likevel bare eksploderte det.

I karmen med brokkoli sådde jeg en rad med reddik. De ble store, fungerte godt som lokkemat for kålmøll, og så ble de tatt opp og kastet på dynga. Bitre jævler.

Salaten jeg sådde ville ikke spire, det ville derimot ruccola, de blomstret i slutten av juni allerede, og var også finfint lokkemiddel for kålmøll.
Jeg prøvde noe nytt: Kinesiske bladgrønnsaker, direktesådd. Det sa pang, jeg rakk å smake. Så tok kålmøllen den raden også. Nå står de der og blomstrer som en ettårig hekk.

Brokkolien, JAAAH! Den var god, aldeles fortreffelig søt smak. som en delikat nyhøstet asparges. Sukk, den står i blomst, men jeg trøster meg at stilkene er det som er noe å trakte etter. Trenger jeg å si at de har hatt besøk av kålmøll?

Lillepus derimot, er blitt ordentlig katt igjen. Han ble veldig skvetten og nervøs etter møtene med den svarte kongen vi hadde her i vinter. Nå har han kommet seg ut etter en korsbåndsoperasjon tidligere i sommer og har tydeligvis funnet sitt gamle jeg igjen. Han har i tillegg fått selskap av et par noget storvokste hårballer som tidligere har fristet tilværelsen i en viss saltvannshage.
På bildet inspiserer han solbærbuskene som ble hentet fra sin midlertidige tilværelse ved det lille huset i skogen. Jeg regner med å kunne høste nok bær til å kunne dekke en brødskive.

Har jeg gitt opp, er jeg desillusjonert? Åneida. Verdifulle erfaringer. Og noen suksesshistorier. Sukkerertene har kollapset av sin egen produksjon, og urter, -spesielt persille og dill, men også timian, rosmarin og salvie har hatt det godt i sommer. Sånn ellers er det ny frisk neste år. Men jeg tror jeg dropper kålvekster, tilogmed blomkarsen er oppspist..

Postkort fra en sommerdag

Say no more