usentimental når det gjelder ting og affeksjonsverdi. Det har vart en dyd av nødvendighet og en lang prosess.
Og jeg er ikke ferdig.
For noen år siden skulle vi flytte litt lengre enn bare "noen mil". Å sende flyttelass er dyrt, derfor så vi oss nødt til å redusere vårt jordiske gods betraktelig.
Vi kvittet oss med 2/3 av eiendelene...
Og savnet ingenting.
Vi flytte ytterligere to ganger og gjentok prosedyren. Den siste var på grensen til smertefull, men siden motivasjonen var vårt første egeneide krypinn gikk det i boks.
Og glade var vi når vi kom med flyttelasset opp bakken og inn i det lille huset, for der var det ikke plass til mer enn det vi hadde med. Jeg som hadde følt meg så flink og lettet, og så var huset fullt med en gang.
Nye ting kommer stadig til, selv om man ikke trenger noe. Det lurer seg inn. Heldigvis er den største svakheten bøker. Glansede magasiner grenser mot å være en last, men nå er det ikke plass lengre. Derfor må det bare stoppe.
Jeg har stadige kamper og kaster og gir bort over en lav sko. I dag var turen kommet til avdeling for duppedingser man kanskje trenger. Den avdelingen kan fort bli stor. Og i en kasse fant jeg en samling med små bokser og rariteter jeg engang har samlet på fordi de var fine eller hadde en liten historie på lur.
Der kom den lille snille engelen og pirket meg på skulderen; "Du kan godt ta vare på disse"
Engelen smilte mildt og forsvant i et poff, og husets herre kommenterte de søte små boksene i neste sekund. Hmm.
De ble spart, sammen med tre hengelåser, en svarthvit film som skulle vært fremkalt for 10 år siden, et telefonkort og litt annet smårusk.
Herved erklært fredet.
