Det var det året alt gikk i stokk

Jepp, det er bare å erkjenne at sommeren i år ikke ble en stor hit. Og innsatsen i hagen har blitt deretter. Men jeg har fått prøvd ut litt, gravd litt, og ellers bare observert og gjort meg mine tanker for videre transformasjon.
Men, altså, det gikk i stokk. Alt jeg hadde sådd av grønnsaker og urter tok vill fart og vokste meg nesten over hodet. Ikke har det vært varmt, ikke har det vært så mye sol, ikke så mye regn heller, men likevel bare eksploderte det.

I karmen med brokkoli sådde jeg en rad med reddik. De ble store, fungerte godt som lokkemat for kålmøll, og så ble de tatt opp og kastet på dynga. Bitre jævler.

Salaten jeg sådde ville ikke spire, det ville derimot ruccola, de blomstret i slutten av juni allerede, og var også finfint lokkemiddel for kålmøll.
Jeg prøvde noe nytt: Kinesiske bladgrønnsaker, direktesådd. Det sa pang, jeg rakk å smake. Så tok kålmøllen den raden også. Nå står de der og blomstrer som en ettårig hekk.

Brokkolien, JAAAH! Den var god, aldeles fortreffelig søt smak. som en delikat nyhøstet asparges. Sukk, den står i blomst, men jeg trøster meg at stilkene er det som er noe å trakte etter. Trenger jeg å si at de har hatt besøk av kålmøll?

Lillepus derimot, er blitt ordentlig katt igjen. Han ble veldig skvetten og nervøs etter møtene med den svarte kongen vi hadde her i vinter. Nå har han kommet seg ut etter en korsbåndsoperasjon tidligere i sommer og har tydeligvis funnet sitt gamle jeg igjen. Han har i tillegg fått selskap av et par noget storvokste hårballer som tidligere har fristet tilværelsen i en viss saltvannshage.
På bildet inspiserer han solbærbuskene som ble hentet fra sin midlertidige tilværelse ved det lille huset i skogen. Jeg regner med å kunne høste nok bær til å kunne dekke en brødskive.

Har jeg gitt opp, er jeg desillusjonert? Åneida. Verdifulle erfaringer. Og noen suksesshistorier. Sukkerertene har kollapset av sin egen produksjon, og urter, -spesielt persille og dill, men også timian, rosmarin og salvie har hatt det godt i sommer. Sånn ellers er det ny frisk neste år. Men jeg tror jeg dropper kålvekster, tilogmed blomkarsen er oppspist..

Postkort fra en sommerdag

Say no more

En liten nærtur til et hellig fjell

Hver kveld sitter jeg og drikker te og ser ut av vinduet. Og hver kveld tenker jeg at det hadde vært fint å komme seg litt ut. Litt opp i høyden liksom..?
Jeg er en kresen turgåer, jeg går sjelden mange ganger samme sted. Til det er det for mange plasser jeg vil se. Men nå er det sånn at jeg har hatt et helt år på meg til å gjøre meg kjent i nærområdet, både teoretisk og praktisk. I april satte jeg meg ned for å lage min egen ti på topp-liste. Lista er lang, terskelen er lav på mange av turmålene, men likevel har det ikke skjedd mer på fronten.

Men i dag. I dag!!
På den lille halvøya som stikker ut i fjorden er det et hellig fjell. Der har jeg vært. Et kryss på lappen på veggen.

Må forøvrig bare presisere at det er fullt av hellige fjell og steder her. Ikke så veldig mye ekstraordinært over mange av dem annet enn at det ofte er snakk om landemerker i form av spesielle steinformasjoner eller steder med sentral beliggenhet.

Sånn kan et hellig fjell se ut:

Og før man skal gå opp må man kanskje på do?

 

For sikkerhets skyld hadde jeg kart med. Jeg kan lese kart. Likevel går jeg ofte på lykke og fromme. Deler stien seg går jeg den veien som ser mest spennende ut. Og havner på feil sted.

Derfor var jeg plutselig på en helt annen haug. Skogkledd, med skilt som ba meg gå opp og nyte utsikten...

Jeg gikk videre, i fantastisk skogslandskap avbrutt av bare rabber og myrer. Flott turterreng og god sti. Og mange ting å se for en plantefant som meg. Den lille lysninga på bildet under er kledd med linnea, Linnés lille klokkeblomst. Ikke spesielt i øynefallende som enslig, men her er det virkelig mange. Overalt!

 

Den til venstre er en gentiana som jeg lurer på er ettårig. Den er ikke stor, men med den fargen kan man ikke unngå og legge merke til den.  Den andre har jeg sett mye rundtom, men har aldri funnet ut hva det er. Er det muligens en snylter?

På veien dukker det stadig opp nye utsikter og innsikter. Her må det bo troll et etter annet sted.

Etter litt knoting fant jeg igjen stien som jeg burde holdt meg på, og plutselig sto det skilt som lokket med "til toppen, 300 m". Bratte 300 m. Jeg vurderte hele tiden om jeg skulle klare å komme meg ned igjen (jeg er lite vant til klatring og visste ikke da at det gikk sti ned på andre siden)

Og så kom jeg opp til blanke berget. Som var ikke helt blankt. Masse små krystaller stikker opp og gjør berget sklisikkert. Kjekt for en som er ustødig i høyden.

Og helt på toppen var det en grop. 
Jeg kan skjønne hvorfor dette var et offersted. Det ligger sikkert adskillige beinrester nedi den gropa. Likevel var det pussig at det skulle være en grushaug man kunne lage en grop i akkurat der..?!

Turen ned på den andre siden var helt ukomplisert. Super sti. Ikke finn på å sett deg i en av haugene langs stien. Det er ikke en lyngkledd stein. Maurtue er stikkordet. Sikkert hundrevis av tuer!

Vel nede på andre siden er landskapet flatt og åpent. Det er ofte vind, og trærne blir deretter. Her er noen pene eksempler:

Og så utsikten nordover mot Lyngseidet og videre. Vakkert!


Jeg gleder meg til neste gang. For her skal jeg gå mer. Kanskje på samme sti tilogmed?

Og en iris til, kanskje den fineste?

Denne hadde jeg helt glemt. Jeg kom over den på en vandring i Botanisk hage i Tromsø i fjor sommer. Den gjorde ikke akkurat noe stort nummer av seg der den stod mellom store steiner og gedigne tuer med meconopsis. Den er lav og blomstrer tidlig. Liker seg i halvskygge der det ikke er for tørt. Iris bloudowii, høyt på ønskelisten.

Iris, vakre favoritter

Anne på Moseplassen er på irisgaleien for tiden. Det skjønner jeg veldig godt. De fleste tenker nok på den vanlige sverdirisen(pseudacorus) og Germanica-typer  når de hører ordet, men det finnes så mye mer..!
Uansett var Germanica helt uaktuell i skygge og leire. Jeg kjøpte derfor det jeg kom over av små iriser og sibirica og satte ned, og de kvitterte med å blomstre. Ja, noen av dem så til og med ut til å trives..

 Den øverste er en lav type, muligens en graminea. Den andre er iris sibirica 'Memphis Memory' . Den tredje vil jeg tro er en sibirica, men vet ikke hvilken.

De tidlige, iris ’Katharine Hodgkin’ og iris reticulata ’Harmony’

Iris pumila

Iris sibirica alba

Iris hookeri 'Monstrosa' og iris graminea er små iriser som har gjort det bra i min forrige hage. Desverre har jeg ikke bilde av 'Monstrosa', men den ligner i blomst på 'Memphis Memory'. Vil du ha en iris som er lavere og tidligblomstrende er de anbefalt å prøve :)

Ei bukseløs skjære

Denne herremannen har spradet rundt på plenen hos oss siden vi flyttet hit i fjor sommer. Første gang jeg så den trodde jeg den hadde vært utsatt for rovfugl og klart å komme seg unna.

Men fjærene vokste aldri ut. På et tidspunkt hadde han litt dun på lårene, men før vinteren satte inn var han naken igjen. Vi trodde aldri at han skulle overleve, men nå sprader han rundt på plenen som om han skulle eie den, noe han antagelig også gjør. Han er en skikkelig tøffing som jager andre skjærer og kråker når det er mat å få. Antagelig har han nå også blitt far.

Når jeg ser på bildene får jeg litt assosiasjoner til en bukseløs fugl vi alle kjenner. Denne karen burde kanskje også hatt et navn??

En ikke veldig vakker aurikkel

 ...Men kun fordi jeg har alt den opp fra frø og kvitterte med å tilby tidenes minst flatterende fargekombinasjon får den bli. Den ser til og med ut til å trives..!