Mannen og katten 2

Mannen og katten 1

 

Det gikk plutselig opp for meg....

...at det er snart 2013!

...og at det er år og dag siden jeg har lest en bloggpost, -og enda lengre siden jeg har skrevet en. Verden farer så fort avsted at det knappast er råd å sette seg ned. Løkene jeg kjøpte i september og glemte er nå flyttet fra under trappa til vaskerommet. Det forventede mildværet kom aldri når jeg hadde anledning. Det gjør jo sjelden det.
Og nå sitter vi her og venter på en storm. Ute er det barmark og frost. Og en katt som mjauer og vil inn. Unnskyld meg..

Sånn!

I motsetning til tidligere år har mangelen på dagslys slått føttene litt under meg. Det er veldig uvant å ikke få sove når man gjerne vil det, jeg husket virkelig ikke hvordan det var. Resultatet er at det blir mye autopilot, og jeg skulle virkelig ønske meg ekte autopilot på bilen når jeg kjører hjem fra jobb om ettermiddagen.
Nå har jo heldigvis sola snudd, og fantastisk lys i innspurten på julestria har vært en vitaminpille. Og etter jobbing 1. og 2. juledag (svært uvant) har jeg nå en uke fri. Mens husets herre går på vakt igjen..

Året som har gått har mest blitt brukt til å passe på de jeg omgir meg med til daglig, altså Lina og kattene. Ja, for vi fikk jo overført et par nye pelsdotter i august. Som brukte mesteparten av den første måneden til å ikke komme frem fra under senga på gjesterommet. Etter den tid er de vanskelige å unngå å legge merke til, spesielt når de okkuperer sofaen eller hører lyden av en boks som åpnes på kjøkkenet. Onkel er allerede en distingvert og lett humørsyk herre som vier sitt liv til å være bedårende og plettfri. Anton er ungpøbel, en veldig stor kattunge som fylte 2 år i oktober. Sammen med Lillepus utgjør de en skakk trio.

Lina lar ikke sine foresatte hvile så forferdelig mye, hun har mye å gjøre og mye å fortelle. Nye ord kommer trillende som perler på en snor. Flere og flere for hver dag som går. Og stadig oftere brukes ordet Nei! med varierende overbevisning. Noen ganger bare et par sekunder, foreløpig sjelden fulgt av vræling og dertilhørende aktiviteter. Hun elsker barnehagen og gjør hva hun kan for å ikke dra hjem om ettermiddagen, noe som passer dårlig med mammens planer om middag før leggetid.

Jeg har ingen store planer for det nye året. I bakhodet svirrer det noen ideer, men intet hentes frem før tiden er moden, -altså når utsiktene til å kunne gjennomføre planene er gode. Forhåpentligvis kan det skje litt mer forandringer både inne og ute i året som kommer. Jeg ønsker alle som måtte dumpe innom et fantastisk nytt år og takker for det som har vært.

Det var det året alt gikk i stokk

Jepp, det er bare å erkjenne at sommeren i år ikke ble en stor hit. Og innsatsen i hagen har blitt deretter. Men jeg har fått prøvd ut litt, gravd litt, og ellers bare observert og gjort meg mine tanker for videre transformasjon.
Men, altså, det gikk i stokk. Alt jeg hadde sådd av grønnsaker og urter tok vill fart og vokste meg nesten over hodet. Ikke har det vært varmt, ikke har det vært så mye sol, ikke så mye regn heller, men likevel bare eksploderte det.

I karmen med brokkoli sådde jeg en rad med reddik. De ble store, fungerte godt som lokkemat for kålmøll, og så ble de tatt opp og kastet på dynga. Bitre jævler.

Salaten jeg sådde ville ikke spire, det ville derimot ruccola, de blomstret i slutten av juni allerede, og var også finfint lokkemiddel for kålmøll.
Jeg prøvde noe nytt: Kinesiske bladgrønnsaker, direktesådd. Det sa pang, jeg rakk å smake. Så tok kålmøllen den raden også. Nå står de der og blomstrer som en ettårig hekk.

Brokkolien, JAAAH! Den var god, aldeles fortreffelig søt smak. som en delikat nyhøstet asparges. Sukk, den står i blomst, men jeg trøster meg at stilkene er det som er noe å trakte etter. Trenger jeg å si at de har hatt besøk av kålmøll?

Lillepus derimot, er blitt ordentlig katt igjen. Han ble veldig skvetten og nervøs etter møtene med den svarte kongen vi hadde her i vinter. Nå har han kommet seg ut etter en korsbåndsoperasjon tidligere i sommer og har tydeligvis funnet sitt gamle jeg igjen. Han har i tillegg fått selskap av et par noget storvokste hårballer som tidligere har fristet tilværelsen i en viss saltvannshage.
På bildet inspiserer han solbærbuskene som ble hentet fra sin midlertidige tilværelse ved det lille huset i skogen. Jeg regner med å kunne høste nok bær til å kunne dekke en brødskive.

Har jeg gitt opp, er jeg desillusjonert? Åneida. Verdifulle erfaringer. Og noen suksesshistorier. Sukkerertene har kollapset av sin egen produksjon, og urter, -spesielt persille og dill, men også timian, rosmarin og salvie har hatt det godt i sommer. Sånn ellers er det ny frisk neste år. Men jeg tror jeg dropper kålvekster, tilogmed blomkarsen er oppspist..

Postkort fra en sommerdag

Say no more

En liten nærtur til et hellig fjell

Hver kveld sitter jeg og drikker te og ser ut av vinduet. Og hver kveld tenker jeg at det hadde vært fint å komme seg litt ut. Litt opp i høyden liksom..?
Jeg er en kresen turgåer, jeg går sjelden mange ganger samme sted. Til det er det for mange plasser jeg vil se. Men nå er det sånn at jeg har hatt et helt år på meg til å gjøre meg kjent i nærområdet, både teoretisk og praktisk. I april satte jeg meg ned for å lage min egen ti på topp-liste. Lista er lang, terskelen er lav på mange av turmålene, men likevel har det ikke skjedd mer på fronten.

Men i dag. I dag!!
På den lille halvøya som stikker ut i fjorden er det et hellig fjell. Der har jeg vært. Et kryss på lappen på veggen.

Må forøvrig bare presisere at det er fullt av hellige fjell og steder her. Ikke så veldig mye ekstraordinært over mange av dem annet enn at det ofte er snakk om landemerker i form av spesielle steinformasjoner eller steder med sentral beliggenhet.

Sånn kan et hellig fjell se ut:

Og før man skal gå opp må man kanskje på do?

 

For sikkerhets skyld hadde jeg kart med. Jeg kan lese kart. Likevel går jeg ofte på lykke og fromme. Deler stien seg går jeg den veien som ser mest spennende ut. Og havner på feil sted.

Derfor var jeg plutselig på en helt annen haug. Skogkledd, med skilt som ba meg gå opp og nyte utsikten...

Jeg gikk videre, i fantastisk skogslandskap avbrutt av bare rabber og myrer. Flott turterreng og god sti. Og mange ting å se for en plantefant som meg. Den lille lysninga på bildet under er kledd med linnea, Linnés lille klokkeblomst. Ikke spesielt i øynefallende som enslig, men her er det virkelig mange. Overalt!

 

Den til venstre er en gentiana som jeg lurer på er ettårig. Den er ikke stor, men med den fargen kan man ikke unngå og legge merke til den.  Den andre har jeg sett mye rundtom, men har aldri funnet ut hva det er. Er det muligens en snylter?

På veien dukker det stadig opp nye utsikter og innsikter. Her må det bo troll et etter annet sted.

Etter litt knoting fant jeg igjen stien som jeg burde holdt meg på, og plutselig sto det skilt som lokket med "til toppen, 300 m". Bratte 300 m. Jeg vurderte hele tiden om jeg skulle klare å komme meg ned igjen (jeg er lite vant til klatring og visste ikke da at det gikk sti ned på andre siden)

Og så kom jeg opp til blanke berget. Som var ikke helt blankt. Masse små krystaller stikker opp og gjør berget sklisikkert. Kjekt for en som er ustødig i høyden.

Og helt på toppen var det en grop. 
Jeg kan skjønne hvorfor dette var et offersted. Det ligger sikkert adskillige beinrester nedi den gropa. Likevel var det pussig at det skulle være en grushaug man kunne lage en grop i akkurat der..?!

Turen ned på den andre siden var helt ukomplisert. Super sti. Ikke finn på å sett deg i en av haugene langs stien. Det er ikke en lyngkledd stein. Maurtue er stikkordet. Sikkert hundrevis av tuer!

Vel nede på andre siden er landskapet flatt og åpent. Det er ofte vind, og trærne blir deretter. Her er noen pene eksempler:

Og så utsikten nordover mot Lyngseidet og videre. Vakkert!


Jeg gleder meg til neste gang. For her skal jeg gå mer. Kanskje på samme sti tilogmed?

Og en iris til, kanskje den fineste?

Denne hadde jeg helt glemt. Jeg kom over den på en vandring i Botanisk hage i Tromsø i fjor sommer. Den gjorde ikke akkurat noe stort nummer av seg der den stod mellom store steiner og gedigne tuer med meconopsis. Den er lav og blomstrer tidlig. Liker seg i halvskygge der det ikke er for tørt. Iris bloudowii, høyt på ønskelisten.