Rabarbrafjøset

Dette gamle fjøset kjører jeg forbi hver dag. Nå har jeg endelig foreviget det. Et imponerende arbeid som ikke vises på dette bildet, men det er virkelig nennsomt sammensatt av det som fantes av trevirke. Og så den rabarbraen da..!

Det bare eksploderte..!

Ja, dagens overskrift er dramatisk, men det er "bare" sommeren som har kommet...
Vi hadde vår i ca tre dager før været tok sats og ble stabilt varmt. Alle rekorder er slått, vi sitter omtrent målløse og bare ser på. Jeg har ikke engang rukket å dokumentere galskapen, men i dag fikk jeg rusla en tur rundt huset og under fjellet.

Alt er så sinnsynt grønt!
Det er ikke vanlig at blåbæra blomstrer i begynnelsen av juni. Hegga er snart ferdig med sin blomstring, nå er rogna i ferd med å springe ut. Strutseving og andre bregner er så og si utvokst og skogstorkenebb blomstrer villig vekk i bakken. Vi har grønn plen allerede OG den er klipt. Løvetanna har satt farge på veikanten, samtidig som bøndene sprer gjødsel på jordene.

Tilstanden i plantebeholdningen er derimot ikke så veldig oppløftende. Det meste av de større plantene har vist seg frem, som vanlig med stor gjensynsglede. Småplantene derimot... er så og si utradert.. Vel, det er bare å begynne på nytt. En kopp te og et dykk i frøboksen gjør meg nok ikke arbeidsledig denne sommeren heller. 

Den stygge aurikkelen begynner å komme seg. Nå kan den kalles rosa, eller?

To bedårende selvsådde eksemplarer.

Til helga er det markedsdag i Botanisk hage i Tromsø, og neste helg er det planteloppis på Lyngseidet. Det får bli årets små eventyr for mitt vedkommende. Resten av sommeren skal brukes til å flytte en syrin som skjemmes såpass der den står at den har TO blomsterklaser. Og ordne på verandaen. Jeg fikk nemlig uventet gjennomslag for pergola! Jeg er fremdeles i sjokk.

Fremtidens storkenebbdal, men innebygd vårbekk. Akkja sann..

Næmmen! Er det ikke...?

JAAAAAH!
Anton kom hjem igjen!

For et par timer siden ringte husets herres niese, hun var på besøk hos en gammel dame borti bygda og der hadde det plutselig stått en katt og mjauet på døra. Hun kjente han igjen og slapp han inn der og ringte meg. Matmor var ikke sein med å stappe buret i bilen og hente karen hjem, og det var litt av et syn..
Anton har altså vært ute på sin dannelsesreise. Han har sikkert gått ned over 1 kg, han har fått litt mer pels, er fryktelig skitten og seriøst kosesyk.
Etter å ha fått velkomsthilsen fra Onkel gikk Anton en runde i huset før han la seg på sofaen hvor han nå sover tungt.

Letta nå!

Wow, vi har starta med våronn!

Altså, det er 30. april i dag. Været er upåklagelig, og det har det egentlig vært så langt tilbake korttidsminnet klarer å hente ut informasjon. Fjorden er sjelden blank her, men det er den faktisk i dag også. Om ikke lenge er det midnattsol igjen, og sommeren blir det forhåpentligvis noe av i år.
Vi har begynt å rydde forsiktig der snøen er borte, og i helga fikk vi brent unna litt kvist og kvast, -jada jeg vet det ikke er lov nå, og samtidig tok jeg et oppgjør med grønnsakskassene. Jeg lot det bare stå i høst for å for å minimere fristelsene for kattene, og det var jo effentivt. Helt til jeg kom inn etter å ha ryddet unna rester av fjorårets suksesser og fiaskoer. Først går Onkel, så følger Lillepus etter... Hurra for åpen jord!

Det har såvidt begynt å vise seg noen spirer i potter og bed rundtom. Jeg kan erklære lavendelen for stein død, og de små spirene jeg hadde med sibirlønn har Onkel kassert. Det virker som det har vært lite tele, men mye vått. Jeg venter meg derfor ikke den helt store overlevelsen av småplanter. Uansett gleder jeg meg enormt til all snøen er borte for denne sesongen.

Så får vi se hva vi legger i innsats rundt her i år. Jeg for min del kunne tenke meg å plante et dusin trær og busker, minst! Og en pergola, det hadde vært fint. Og ny terrasse på baksiden. Omlegging av innkjørselen og bortleding av overflatevann bør også gjøres mer enn å tenke på. Ja, og så var det å male huset da...!

Og vi snuser inn våren. Og sier hei. (Og et lite farvel)

Onkel er en hjemmekjær kar som har vært hos oss siden august i fjor. Han er et prakteksemplar av en Maine Coon med silkepels og stort sett gode manerer så lenge han får være førstekatt. Han er mest opptatt av tunfisk og å være fin, en uovervinnelig kombinasjon. Han er forsiktig når det gjelder utelivet, men har allerede satt sine spor der de helst ikke bør være, nemlig i blomsterbed. Akkurat der jeg satte ned noe smått og verdifullt i fjor høst.

Onkel hadde inntil for få dager siden selskap av Anton, en skranglete ungjypling av samme rase. Dessverre har Anton forlatt hjemmet. Vi har ikke sett han siden mandag ettermiddag. Håpet om å få Anton hjem igjen er lite siden han ikke var frisk når han stakk av.

Dermed er det rolig i heimen for tiden. Onkel og Lillepus regjerer hver sin ende av sofaen og hver sin veranda. De har ikke gått særlig godt sammen til nå, men med Anton borte ble balansen helt annerledes. Både Onkel og Lillepus er trofaste kompanjonger når det skjer noe i hagen. Jeg tipper Lillepus blir å henge på ryggen min mens Onkel stanger meg koselig i kneet så jeg velter overende der jeg sitter på huk og leter etter spirer i fjorårets staudesådd.

Gjennombrudd!

 Jiiihaaa!

 Det er vååår!

Sa jeg at det var vår?

Dagens farge ble...rosa!

Sola har akkurat overvunnet fjellene mot sør og i dag fikk jeg endelig solgløtt inn stuevinduene. Tradisjon tro ble julegardinene (jada!) plukket ned, og lyset får atter fullt innpass.

Dagen skulle egentlig vært tilbragt på jobb, men en syk liten frøken måtte plukkes opp fra barnehagen nesten rett etter hun ble levert. Så da kjørte vi hjem i blendende lavt motlys. Og som alltid er solbrillene litt for langt unna. Resten av dagen ble viet til småpusling med full utsikt til lyset. Det har jammen vært savnet, mer enn noensinne. Velkommen tilbake!