Grønnsaksfryd

Vi har fått helt dilla på egendyrkede grønnsaker her i gården.
Det begynte forsiktig med salat og gulrot i fjor sommer. I år har vi gnafset tomater som sukkertøy og siklet vilt og uhemmet på det som har klart å karre seg opp i den nordnorske sommeren i kombinasjon med vår egen helt spesielle leirjord.
Det er ikke mye.
Men du verden så godt det smaker!
Jeg har før nevnt brokkoli, som virkelig slår alt som er innom en grønnsaksdisk ned i støvlene. Salat har vokst sakte, noe har avgått med råtningsdøden, andre har sneglene tatt, men det som vi har fått ha i fred har vært ren fryd å hente inn og spise opp med tente lys. Sukkerertene har skuffet, de har bare smakt bittert, men jeg fikk en liten smak av vanlige erter; fem små smaksbomber rett fra belgen. De blir med videre.
Jeg har spinket og spart på min egen basilikum hele sommeren, bare hentet et og annet blad når det var helt nødvendig. Belønningen blir en raus porsjon med min egen pesto. Jeg blander basilikum og ruccola og litt persille. Kjører litt fetaost oppi istedet for parmesan. Resultatet blir en herlig pepret grønn glye som setter farge på en fargeløs pasta en grå høstdag.
Fennikelen gikk i stokk så det sang. Det forhindrer meg ikke fra å bruke opp så mye som mulig. Den er grønn og sprø. Og smaker herlig lakris, utmerket til fisk. Jeg lurer sågar på om jeg skal prøve å kandisere den...
Ute står ennå en god del grønnkål, husets herre lurer nå daglig på hva han skal lage med grønnkål. Skal den bare smørdampes, eller skal han lage suppe. Eller kanskje lasagne med grønnkål etter oppskrift fra Philippe Plöninge. Jeg plasserte nemlig et gammelt Natur & trädgård øverst i lesetoffbunken i forrige uke, og bakerst i det bladet var det en artikkel om grønnkål som (heldigvis) pirret hans nyskjerrighet.
Gulrøtter har jeg ikke hatt iår, jeg la frø i bløt, men glemte å så dem, bedre lykke neste år. Rødbetene har hatt det altfor kaldt og vått. Der er det nok bare sytråd å hente. Når i tillegg snegler eller andre små glupske vesener har jafset i seg bladene er vel ikke forutsetningene de beste.
Jeg drømmer ennå om artisjokk og bondebønner. Hvordan, -eller rettere sagt når jeg får avling av disse blir jeg fryktelig stolt. Jeg har ikke tenkt å gi meg!
Potetene kom i jorda, 14 stk, -sent, men godt nok. Godt nok vil si at jeg er fornøyd om jeg får nok til å gnafse i meg knertepoteter dyppet i aïoli som jeg har brukt min egen knertehvitløk til. Hvitløkene er stort sett på størrelse med en tommelfingernegl.

Jeg har ikke brukt fiberduk annet enn over kålen tidlig på sommeren. Ikke gjødslet med annet enn poseku og den gjødsla som var i jorda jeg fylte på i sommer. Hva som har gjort at potetkålen når meg nesten til brystet har jeg ikke funnet ut, men det ser unektelig frodig ut!
(Og, -ja, til neste år skal jeg bli flinkere med gjødsling...og luking..)

Enn så lenge skal jeg kose meg med det som måtte finnes av spiselige ting. I drivhuset er det en haug med paprika som skal få vokse seg så store som mulig, noen tomatkart, og halvveiskommede agurker. I tilleg har jeg en merksnodig squashplante stående der, den blomstrer med ca 20 blomster og vokser ikke utover å komme emd nye knopper. Den fungerer som lusemagnet. Så slipper paprikaplantene å ta støyten.
Og lese bøker og pløye frøkataloger etter nye varianter og rariteter som MÅ prøves til neste år... Avling eller ikke.