Reparere, motivere, konkludere

Det er den tiden nå igjen.
Jeg har akkurat ristet av meg irritasjonen over tingenes stillstand og plutselig blir alt så klart.

Det er mulig, -ja faktisk helt overkommelig å få gjort ferdig noen prosjekter her i høst likevel.
Tiden har vært knapp i det siste, ihvertfall har det føltes slik. Men egentlig har det vel vært tid nok, den har bare vært stykkevis og delt. Jeg har vært lite flink til å utnytte disse stykkene. Det vil jeg ha en slutt på.

Så, i går sto jeg opp med mord i blikket, jafset i meg to brødskiver mens jeg fnøs for meg selv. Husets herre turte knapt å snakke til meg. Nå har jeg stått og sett på elendigheten lenge nok. Kålmøllen skal ikke vinne, jeg vil ha brokkoli! Jeg har en time å gjøre det på.
Det ble et trillebårlass med avklipp på dynga. Gudene vet hvor mange larver... Akk.

Imens sympatifreste Husets herre opp en bit hardpakket jord som skal sås inn. Dermed er det enda en ting mindre på lista (den lista som i år ikke er ført i penn(fordi den var så lang), men overlevert muntlig i uendelige versjoner. Aldri mer, neste år skriver jeg bok)

Er jeg i ferd med å lære?
Kan jeg virkelig bli strukturert? Eller legge en plan OG holde meg til den?

En ting er ihvertfall sikkert. Brokkoliåkeren ser ikke ut, men jeg har fått det gjort!