Luft under vingene

Vi har vært så svineheldig med været denne påsken at det nesten er for godt til å være sant.
Fra spikfrost til vårvær er veien kort. Det har sildret og tint hele sist uke, med temperaturer rundt titallet  midt på dagen.
Vi har vært på skitur hver dag, ikke spesielt langt, men såpass at man har fått øvd seg litt. Vinterstøl muskulatur og manglende kondis må lures...

Men i går fikk vi brynt oss bittelitt mer.
Min barndoms dal er vid og bred, med skjulte skatter i massevis, for den som bare vet å forsere litt krattskog, ulendt terreng, elgspor og lignende. Når målet nås , og man kan sitte bak en ås og bare nyte sola og det sildrende vannet som renner over berget, ja da trenger man ikke så mye mer.

Tepphaugdalen, med Tepphaugdalstinden midt i. Min bestemor hadde sauer som var på sommerbeite i dalen og fjellet til høyre, Gabrielfjellet. Som barn var jeg med på mange gjeteturer der. Og så god som blåbæra er der!

På toppen av åsen er det lagt ut ei bok man selvfølgelig må signere, siste biten er bratt og siden snøen var råtten ble skiene satt igjen.

Utsikt nordøstover mot Ullsfjorden og Lyngsalpan.

Dagen ble avsluttet med årets andre grilling, og nest siste episode av Ingen Grenser. Og når vi sitter der og ser på Aleksander som sliter seg helt ut hver dag og går til han stuper, så skjønner vi plutselig ikke hvorfor vi sitter så jævlig godt i sofaen og tenker på at det hadde vært fint med en fjelltur, men fremdeles blir sittende....

Det er vel unødvendig å si at vi har satt oss et par nye mål for sommeren?