En flyktning slår seg ned

Siden første dag vi kom hit i sommer har vi sett en svart katt som vandret langs veien. Hun kom så freidig i møte når vi så henne, og etterhvert fikk både storepus og lillepus også stifte bekjentskap med henne. Katten ga dem litt av en bakoversveis, for den var hissig som f*** og jagde gjerne storepus helt til "point-of-no-return" på verandaen.
Vi begynte å ane at det var noe muffens med katten, for den vandret rundt ustanselig, og ingen visste hvor den hørte hjemme. Etter litt etterforskning kom det frem at katten er en mons som har blitt dårlig behandlet av barn og dermed forvist fra heimen for at ikke den skulle bli plaget mer. -Ja om noen hadde et gevær, så var det bare å skyte den.

MAKAN!!
(Jeg har fryktelig mange stygge tanker om mennesker som oppfører seg sånn. Jeg holder dem for meg selv)

Vi har klødd oss i hodet, og hjertet har blødd etterhvert som vinteren har nærmet seg. Å ta den til oss har vært uaktuelt siden tonen ikke er helt god mellom inntrengeren og de fastboende. Vi har til og med vurdert å få den avlivet bare for at den skal slippe å streife.

Vel, saker tar noen ganger sin egen vending. En kveld satt katten så freidig på verandaen og ville inn. Dagen etter lå den i storepus sin verandastol og sov. Og den oppførte seg helt annerledes enn tidligere, sinnataggen var sulten. Vi besluttet etter en rask rådslagning å sette ut mat til den.

Storepus er litt muggen, men aksepterer invasjonen. Lillepus vet ikke helt hva han skal gjøre. Så han freser litt og skuler.
Foreløpig får han bo ute. Mat skal han ihvertfall få. Og litt kos i smug, når ikke storepus ser...!

 Pelle hjemløs, en koselig kar.