Et sorgens kapittel

Det livnar i lundar og snøen renner ned bakken i strie strømmer. Våren i år er særdeles kjærkommen, jeg skal snart ut å grave igjen!
Mens jeg venter på at siste rest av snø skal tine har jeg benyttet overskuddsenergi til å gjøre meg kjent i skogen rundt huset. Er så koselig å traske rundt og se hva som rører seg og høre fuglesang...

I går fant jeg noe som ikke rørte seg lengre.
Det var godt å få det bekreftet; storepus, -eller det som var igjen av han, lå drøye 50 m fra huset.
Rett etter han forsvant i mars var det veldig mye uro nedi skogen med rovfugl og stor trafikk av rev. Jeg visste det nok egentlig da allerede, men fikk aldri sjekket, det begynte nemlig å snø så ethvert spor ville vært skjult. Nå er nesten all snøen borte og dermed var det fest igjen...
Vi er ganske sikre på at det er reven som har tatt han, det er alt for mange av dem her og de er altfor nærgående. Vi blir nødt til å fjerne dem før vi får ny katt i hus, nå har vi mistet nok!

Storepus var en meget forsiktig katt når han kom til oss. Gradvis tødde han opp, og la fra seg engstelsen og krevde kos istedet. Veien til hans hjerte gikk helt klart via magen, og vi kom oss så langt at han tilogmed kunne komme og legge seg på fanget. Det tok tre år.
Han nådde aldri å finne sin plass i sin nye skog. Jeg er takknemlig for at vi har fått ordnet det sånn at han skal få være på evig musejakt der han egentlig hørte til: Langs lauparveien til det lille huset i skogen..