Det gikk plutselig opp for meg....

...at det er snart 2013!

...og at det er år og dag siden jeg har lest en bloggpost, -og enda lengre siden jeg har skrevet en. Verden farer så fort avsted at det knappast er råd å sette seg ned. Løkene jeg kjøpte i september og glemte er nå flyttet fra under trappa til vaskerommet. Det forventede mildværet kom aldri når jeg hadde anledning. Det gjør jo sjelden det.
Og nå sitter vi her og venter på en storm. Ute er det barmark og frost. Og en katt som mjauer og vil inn. Unnskyld meg..

Sånn!

I motsetning til tidligere år har mangelen på dagslys slått føttene litt under meg. Det er veldig uvant å ikke få sove når man gjerne vil det, jeg husket virkelig ikke hvordan det var. Resultatet er at det blir mye autopilot, og jeg skulle virkelig ønske meg ekte autopilot på bilen når jeg kjører hjem fra jobb om ettermiddagen.
Nå har jo heldigvis sola snudd, og fantastisk lys i innspurten på julestria har vært en vitaminpille. Og etter jobbing 1. og 2. juledag (svært uvant) har jeg nå en uke fri. Mens husets herre går på vakt igjen..

Året som har gått har mest blitt brukt til å passe på de jeg omgir meg med til daglig, altså Lina og kattene. Ja, for vi fikk jo overført et par nye pelsdotter i august. Som brukte mesteparten av den første måneden til å ikke komme frem fra under senga på gjesterommet. Etter den tid er de vanskelige å unngå å legge merke til, spesielt når de okkuperer sofaen eller hører lyden av en boks som åpnes på kjøkkenet. Onkel er allerede en distingvert og lett humørsyk herre som vier sitt liv til å være bedårende og plettfri. Anton er ungpøbel, en veldig stor kattunge som fylte 2 år i oktober. Sammen med Lillepus utgjør de en skakk trio.

Lina lar ikke sine foresatte hvile så forferdelig mye, hun har mye å gjøre og mye å fortelle. Nye ord kommer trillende som perler på en snor. Flere og flere for hver dag som går. Og stadig oftere brukes ordet Nei! med varierende overbevisning. Noen ganger bare et par sekunder, foreløpig sjelden fulgt av vræling og dertilhørende aktiviteter. Hun elsker barnehagen og gjør hva hun kan for å ikke dra hjem om ettermiddagen, noe som passer dårlig med mammens planer om middag før leggetid.

Jeg har ingen store planer for det nye året. I bakhodet svirrer det noen ideer, men intet hentes frem før tiden er moden, -altså når utsiktene til å kunne gjennomføre planene er gode. Forhåpentligvis kan det skje litt mer forandringer både inne og ute i året som kommer. Jeg ønsker alle som måtte dumpe innom et fantastisk nytt år og takker for det som har vært.