Og vi snuser inn våren. Og sier hei. (Og et lite farvel)

Onkel er en hjemmekjær kar som har vært hos oss siden august i fjor. Han er et prakteksemplar av en Maine Coon med silkepels og stort sett gode manerer så lenge han får være førstekatt. Han er mest opptatt av tunfisk og å være fin, en uovervinnelig kombinasjon. Han er forsiktig når det gjelder utelivet, men har allerede satt sine spor der de helst ikke bør være, nemlig i blomsterbed. Akkurat der jeg satte ned noe smått og verdifullt i fjor høst.

Onkel hadde inntil for få dager siden selskap av Anton, en skranglete ungjypling av samme rase. Dessverre har Anton forlatt hjemmet. Vi har ikke sett han siden mandag ettermiddag. Håpet om å få Anton hjem igjen er lite siden han ikke var frisk når han stakk av.

Dermed er det rolig i heimen for tiden. Onkel og Lillepus regjerer hver sin ende av sofaen og hver sin veranda. De har ikke gått særlig godt sammen til nå, men med Anton borte ble balansen helt annerledes. Både Onkel og Lillepus er trofaste kompanjonger når det skjer noe i hagen. Jeg tipper Lillepus blir å henge på ryggen min mens Onkel stanger meg koselig i kneet så jeg velter overende der jeg sitter på huk og leter etter spirer i fjorårets staudesådd.